fredag, mars 03, 2006

Analytisk oppdrag: Den fabelaktige Amélie


Er man syk, har man ikke ork til å gjøre så mye. Når man likevel bare ligger der, blir det mye tid til å tenke. Igår, i forbindelse med at jeg fikk tilbake en film jeg hadde lånt bort, lå jeg og tenkte på hvorfor jeg er så glad i denne filmen. "Den fabelaktige Amélie fra montmartre" er en liten perle som har sneket seg inn i mang en hjerterot. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den er magisk, vakker, lun, underfundig og treffende. Personlig elsker jeg den. Jeg bestemte meg for å se filmen atter en gang og se den med analytiske øyne. Mitt lille mission var å kunne besvare hvorfor det har det seg slik at jeg liker filmen så godt. Så absolutt et mission possible :)

Historien er deilig uforutsigbar. Etter de første fem minuttene, har man ikke clue i det hele tatt på hvor filmen bærer hen. Det er hele tiden overraskelsesmomenter, og filmen tar seg tid til å dvele ved små ubetydelige ting – ting som likevel har betydning i historien. Både regissøren og hovedpersonen i filmen selv, Amélie, har øye for detaljer. Gjennom dette formidles nærmest et livssyn: Tar vi oss ikke tid til å stoppe opp, se mennesker, hjelpe andre og glede oss over de små tingene, blir livene våre forflatede og ego-sentriske. Vi kan til og med gå glipp av de virkelig store tingene, som f.eks kjærligheten. Amélie ikke bare observerer og gleder seg over detaljene. Hun lar de små tingene være spor som leder frem til nye oppdagelser, hendelser og mennesker. Og det verste er at hun ikke gir seg der andre ville sagt stopp! Hun fotfølger ideene og målene hun har satt seg, og gjennom det gir hun både sitt eget og andres liv et løft. Det er noe fortryllende over hele hennes vesen – det lure smilet, øynene, måten hun går på – og man kan ikke unngå å bli nærmest glad i henne. Det skal sies at skuespillerprestasjonene til Audrey Tautou gjør halve filmen og er en av grunnene til at jeg virkelig elsker den.

Amélie Poulain er som en slags urban krysning mellom Mor Theresa og Robin Hood. Hun bruker all sin tid på å bry seg om andre og gjøre livene bedre for mennesker som andre har gitt opp – eller som har gitt opp seg selv. Hun tar ikke akkurat penger fra de rike og gir til de fattige, men hun er på de svakes side og går ikke av veien for å gjøre livet surt for mennesker som behandler sine medmennesker urettferdig eller dårlig. Men noen engel er hun ikke. Frk. Poulain er utspekulert som få og iscenesetter at "de onde" får smake egen medisin. Dette har i seg selv stor underholdningsverdi.

Amélie er på en måte sterk og sart på samme tid. På den ene siden er hun målrettet, bestemt og dristig, på den andre siden forsiktig og ensom. Man ser antydning til sterk sjenanse i en del sosiale situasjoner. Noen vil kanskje si at hun er en sjarmerende einstøing. Hun har et følsomt sinn og en livlig fantasi. En dag hun føler seg ubehagelig ensom, "ser" hun sin egen begravelse på TV og opplever det så tragisk at hun begynner å gråte. Hun har et indre driv, vil utgjøre en forskjell og ønsker sterkt at hennes liv skal ha betydning.

Selv om en del av disse sidene ved Amélies liv er ganske annerledes fra mitt, er det likevel noe ved henne jeg identiserer meg med og som gjør at jeg liker filmen ekstra godt. Kompleksiteten i hennes personlighet. Det at hun er sterk og sart på samme tid. Følsomheten og den gode fantasien. Tidvis uspekulertheten. Øyet for detaljer. Og ikke minst ønsket om å utgjøre en forskjell her i verden. Jeg kjenner meg igjen i det alt sammen. I grunnen tror jeg grad av gjenkjenning ofte er en viktig årsak til at man liker filmer, musikk, mennesker, steder og stemninger.

Det siste blir en oppsamling av diverse ting. Jeg digger filmer med fortellerstemme! (Ikke for ingenting at jeg også liker Desperate Housewifes.) I Den fabelaktige Amélie er fortellerstemmen i tillegg særdeles bra: Fransk. Dragende. Tørr. Komisk. Mann. Jeg liker også filmens nostalgiske uttrykk. Har noen lagt merke til at fargekombinasjonen grønt og rødt er en gjenganger i absolutt hele filmen? Disse to fargene kontrasterer hverandre både på gategjørner, i naturen, i innredninger og kleskombinasjoner. Jeg har også sansen for de litt oppramsende "han liker / han liker ikke"-listene som brukes når ulike personer skal beskrives. Til å le av! En person som har vokst i personlig popularitet etterhvert som jeg har sett filmen flere ganger, er eks'en til Gina som sitter på kafeen halve dagen og kommenterer og tar opp lyder og utsagn på bånd. Hans bitre erfaringer med kvinners avvisninger, har ført til en sterk trang til å rakke ned på det motsatte kjønn samtidig som han helt ’obviously’ elsker kvinner og trekkes mot dem. Dette er fransk humor på sitt beste. Persongalleriet er i det hele tatt genialt. Hver person blir en slags karikatur og tilfører filmen handling, humor og sjarm. Historien er søt uten at det blir sukkerspinn av det, så hva mer kan jeg si? Amélie er en fryd for øyet!

Mission completed! Og jeg begynner å bli frisk... :)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Den sjønneste film jeg har sett!
Leser din analyse og smiler, koselig å kjenne seg og sin begeistring igjen.

You even LOOK like her :)

Ms. Terry

Amelie78 sa...

Takk for det :-) Hørt det før óg, selvom jeg ikke akkurat føler jeg ser lik ut. Men det lure smilet er likt. And big eyes.
takk for kommentarer! Gøy å lese :o)

Grete sa...

Det er en av mine yndlingsfilmer også. Tror det er umulig å se den uten å bli glad i Amélie. Gjør godt langt inni hjertet å se sånne filmer.

LinkWithin

Blog Widget by LinkWithin

Antall besøk på bloggen