Raushet og rom

Jeg etterlyser mer raushet hos mennesker. Det vil si - raushet hos flere mennesker. Det er så mange krav. Tidsfrister. Forventninger. Ønsker. Rop.

Det tar tid å lære nye ting.
Det krever oversikt og konsentrasjon å få til alle punktene på "do to-lista".
Det tar et ti år eller to, kanskje et helt liv, å nå frem til modenhet.
Det hender det skjer uforutsette ting.
Mange mennesker bærer på historier.
Hva angår en selv, vet man at det må prøving og feiling til på mange områder.
Noen ting må veies før balansen er funnet.

Når man blir raus med seg selv, blir man rausere med andre, sa et menneske for to år siden. Jeg merket meg ordene. Det var kraft i dem.

Jeg har selv erfart det samme.

I det siste har jeg merket meg mennesker med stort kontrollbehov. Jeg har observert regelryttere. Jeg har støtt på eller hørt om maktmennesker. Jeg har lest Dagbladet. Jeg har blitt konfrontert med mine egne høye krav.

I disse tider er det greit å bli minnet om Han som alltid rakte ut hånden til alle mennesker. Som tok barn opp på fanget. Som gav mennesker en ny start. Som ikke dømte. Som viste konstant raushet. Eller nåde, om du vil.

Fant et dikt av Tove Houck.
Enkelt. Treffende. Sant.



ROM

Vi
må gi
hverandre rom

nok rom
til å
feile i

ikke bare
én gang

men
mange ganger
sytti ganger

enda flere

På gjennomreise

De menneskene som rører sterkest ved oss, er likevel bare på gjennomreise. Kommer. Drar. Hjertet åpner seg opp, ønsker velkommen - først med øynene, så med ordene, deretter med hud og hår. Det er da man er liten. Det er da man lever, da man føler, da man er seg - hele seg - på godt og vondt.

Hvinende rop i sjelen. Ømme hender i det indre landskapet. Dirrende åpenhet og eimende håp. Kanskje? Kanskje denne gang? Vinden som stryker deg lett over magen. Bladene som omgir deg med beskyttende glans. Solen som skinner og skinner og skinner... Et hvilende hjerte. En skjelvende streng. En vár og fin glede som ingen kan ta fra deg. Ingen annen enn den som gav deg gleden.

Og nå? Vakum i den røde, dunkende muskelknuten. Hulrom i årene. Skrik i det indre lanskapet. Et ønske om legge seg ned, bli ett med jorden, kjenne man smelter sammen med den usynlige vinden. Vekk, vekk, vekk...

Det går jo ikke. Man er her. Man er ikke vekk. Man pakker sammen, legger det vakre i en liten pose. Kysser det lett, fukter det med tårene. Legger posen med det fine i en liten rosa eske og putter den varsomt og motvillig i den lille skuffen i hjertet.

(Dette skrev jeg tidligere i høst. HK)

Hotell Rwanda

I helgen så jeg filmen "Hotell Rwanda". For å gi en kort innføring i hva filmen handler om, siterer jeg fra Filmweb:

"For 10 år siden, da Rwanda opplevde det verste folkemordet i Afrika i moderne tid, lovte en mann å gjøre alt som sto i sin makt for å beskytte sin familie - og samlet til slutt nok mot og styrke til å redde mer enn 1.200 mennesker fra den sikre død. "Hotel Rwanda" forteller den rørende og sanne historien om hverdagshelten Paul Rusesabagina, en hotelldirektør i Rwanda, som i all hemmelighet brukte sin posisjon for å skjule over 1000 flyktninger under borgerkrigen. Mens resten av verden lukket øynene for det som skjedde, åpnet Paul sitt hjerte, og er et levende bevis på at man med ekte medmenneskelighet og omtanke kan utrette mye - uendelig mye."

Det var en fin og fæl film på en gang, akkurat slik jeg forventet. Den har en varme over seg. Filmen fokuserer på at det er mulig å hjelpe. Samtidig beskriver den en umenneskelig tragedie, og den viser bilder som uunngåelig fester seg til netthinnen. Jeg leste nylig om Rwandas folkemordet i Dagbladets innstikk, Magasinet. Om hutuer og tutsier. Om tiden etter alt som skjedde. Er ordløs. For en tragedie! Hvordan kan et land gjenoppbygges etter det?

Nelson Mandela pekte på forsoning og tilgivelse som den eneste vei i sitt land. Tilgivelse? Den mest selvmotsigende handling etter å ha blitt dypt krenket. Ja, så provoserende at noen heller velger å leve i bitterhet og hat. Forståelig, indeed, men dessverre en destruktiv vei. Hatet leger ingen sår. Tror ikke man skal glemme at tilgivelse ikke handler om å godta. Det handler om noe helt annet. Veldig mye om å slutte fred med seg selv. Og om gå videre. Om å overlate saken til Gud. Kanskje skriver jeg mer om dette en gang. Kanskje ikke.

Den filmen rørte kraftig ved meg. Man sitter igjen med en følelse som er vanskelig å sette ord på. Jeg skal virkelig lese mer om dette.

Snarveien til gleden

En kollega svinset rundt med en bunke dikt i hånda...
"Hei Hilde!"
"Hei Hilde!", repliserte jeg tilbake, da begge heter det samme.
"Vi driver og lager bilder etter inspirasjon fra dikt! De her... Les! Det er en del dikt av Jan Erik Vold her... "

Jeg smilte, kikket på arket. Tenkte: "Så koselig at noen deler sånne små viktige uvesentligheter". Hun gjør alltid det. Deler. Forteller. Synes det er så koselig. Vi snakker mye sammen mellom arbeidspultene. Det er ikke det at det som fortelles er uvesentlig. Men noen ville tenkt at det ikke var noen vits i å dele sånne småting, at den andre kanskje ikke var interessert en gang. Det er litt typisk nordmenn. Vi gjemmer våre tanker, følelser og hverdagsimpulser ganske langt inne. Vi holder på med vårt. Og vi tør ikke dele. Kanskje er det noe med dem som heter Hilde? ;-) Jeg er hvertfall en som spretter litt rundt meg med tanker og ord. Ikke sikkert alltid like interessant. Men jeg tror folk liker slikt, jeg. Det at man stopper opp, har tid til andre, inviterer dem inn i sin verden. Jeg liker det hvertfall. For meg er det aldri uvesentlig.

Idag fikk jeg dagens dose poetisk inspirasjon. Ble glad! Selvom det treffende beskriver noe trist. Se:


SNARVEIEN TIL GLEDEN
(av Jan Erik Vold)

Snarveien til gleden
ble omveien
til
sorgen.
Til sorgen
går ingen
snarvei. Sorgen er den flod
vi ferdes i alle. Gleden
en flåte
å
krype
opp på til neste fossefall.

***

(Beskrivende. Beskrivende....)

Og jeg skrev dette med kaffekoppen innen rekkevidde og med ettersmaken av Kindersjokolade hengende igjen. De få dagene i året da man glemmer at man kjøpte sjokolade på butikken til kveldskos og den blir liggende igjen i veska, og du finner den lille overraskelsen dagen etter på jobb... - Mmmm! - De gangene gjør dagene bedre!

(Dette skrev jeg opprinnelig 25.oktober, men jeg plubliserer det her.)

Fra en lærers hverdag...

Hørt på juleverksted igår. Kort beskrivelse av situasjonen: Jeg står og kutter papir med den papirkutteren i 'blue-metallic'. (Du vet, slike med sakseblader som en hvithai fra Lost-kysten...)

"Håper hun kutter av fingra!! *Rampete latter* For da får hun ikke skrevet lekseplan!!! Yessss!"

Norsk skole anno 2005?

Fingra er like hele. GLEDER meg til å skrive masse deilige lekser.

Neverland

Nylig fant jeg igjen en elektronisk bunke med post fra et menneske som rørte sterkt ved meg på et tidspunkt i livet. For ikke så lenge siden. Det var rart å lese det. Har du sett sånne filmer der noen blir sugd gjennom en tunnel og nærmer seg lyset, et annet univers? (Nær-døden-opplevelse) Sist jeg så det var i Wallace and Gromit. Noen ganger føler man at man blir sugd gjennom en tunnel og plutselig er man - rent følelsesmessig - i dette gamle universet. Ok, bildet med tunnelen halter, siden man er tilbake i et univers og ikke kommer til et nytt, men la gå. Det beskriver likevel denne følelsen av å bli dratt nær til noe sterkt og overveldende. Når man leser ord som på et tidspunkt i livet gjorde noe med deg - rørte ved deg på dypet - er det vanskelig å lese det med nøytrale brilleglass på et senere tidspunkt. Man kan lese med en distansert mine. Eller følelse, om du vil. Man kan se at "det ble faktisk riktig slik det ble". Og man trenger slettes ikke føle det samme som da man fikk ordene. Likevel fører det skrevne ord deg til et univers som minner deg på hva ordene gjorde med deg.

Igår leste jeg ordene. Alle. Hvert eneste ett. Med distanse. Ikke med samme følelser som sist jeg leste dem. Men jeg ble minnet om noe som VAR. Det gir emosjonelle utslag. Man blir litt rar. En blanding av tankefull, melankolsk, trist, lettet, nostalgisk, berørt...

Det finnes menn som ubevisst har språket i sin makt og slik vinner mange váre kvinnehjerter - for så skyve dem vekk når de går lei. Men dette - det lyser noe ekte av det. Det er det som skaper undringen. Hva skjedde? Alt er så nært, ekte, vakkert. Ingen har brukt slike ord før. Man har jo hørt mye fint opp gjennom, men ingen har sagt dem på en slik måte som dette mennesket. Og ingen har sagt det på en måte som har truffet mitt hildiske hjerte i så stor grad. Som en ønskebrønn av nærhet. Som en utopi som for tid var sann - men fløy avsted. Som om dette mennesket skjønte mitt sterke forhold til ord, og leste meg.

Men så var det som om en streng ble kuttet tvers over.
Finale. Finito.
Mur.
Vegg.
Noe hardt og ugjennomtrengelig.
Neverland.
Nunca.

Jeg er glad jeg faktisk beveget meg vekk. Jeg ser annerledes på ting nå. Jeg ser det ble riktig slik det ble. Finito er greit. Jeg har det fint i Neverland :)

Men på dager som igår tenker jeg på Kunstneren bak ordene. På mennesket som greide å nå inn til et rom ikke mange får komme til. Og jeg lurer på om han tenker på det som skjedde. Lurer på om han har glemt det som var. For jeg husker enda hvor sterkt jeg levde denne perioden. Hvor mye håp jeg kjente - uten at han skjønte hvorfor...

Og slik er livet. Fullt av slike skuffer og opplevelser som gjør noe med oss og gir dager med nostalgi og tankedykk. Slik er det bare.



BLADRIK GREIN

Eit nytt hjarte – er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gang vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han
og vil han alt godt på jord.

Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greina med blad kvar vår,
meir inderleg fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå si kvist.
Eg veit ikkje kva for eit av mine
eg nødig ville ha mist.

- Å jo, dette leande, store, som gløder
For deg, venn, må losne sist!


~Halldis Moren Vesaas~

Påbegynt blog-vandring

Nå er jeg i gang jeg óg. Etter inspirasjon fra en jeg snakket med idag, fikk jeg ånden over meg og har nå blitt blogger. Har jo lenge skrevet nettdagbok, så mulig jeg kommer til å bruke begge.

En helg er nesten over, og en ny uke snart i gang. Tida går så fort! Guri. "Hva SKJER?", som elevene mine sier ;-)

Fredag ble en lang dag på jobb, men det var en fin dag. Kom hjem til gaver, kort og blomster fra Floriss. Det er koselig med bursdag! Telefonen ringte noen ganger, jeg rakk og spise, deretter dro jeg på sangøvelse. Driver og øver til julekonsert neste søndag. Gleder meg! Fikk dra litt før fra øvelsen siden jeg skulle ha litt "bursdags-stemning" med en venninne. Vi hadde Desperate Housewifes-kveld, spiste grændis, marsipan, kinderegg og clementiner til vi ble... sick. Selvsagt ble det nok en sen kveld. Alltid morsomt med Cammiz. Vi prater om så mye rart. Litt galgenhumor er heller ikke å forakte. Hehe. VM i rumpevinkel, Magda Espelid og mangel på sosiale antenner. Vi snakket en del om det. Menn/gutter uten sosiale antenner. Og om overtramp. Vi jenter er ikke så flinke til å leve etter... Tja... kall det move-your-ass-teorien. Mulig snill-pike-syndromet slår til her óg? Jeg hadde et grunnkurs med Camilla i hvordan si fra direkte til en gutt (- uten å få han til å føle seg dum.) MED rollespill. Hehe.

Lørdag ble en sove-lenge-dag som ble piffet opp med bytur og shopping, og på kvelden var jeg i bursdagfest. Veldig koselig! Idag har jeg vært på søndagsåpent i by'n med en venninne. Lenge siden jeg hadde sett henne. Har shoppa en del idag óg. Brukt litt bursdagspenger. Skulle egentlig handlet litt julegaver óg, men fant bare ting til meg selv. Hehe. Er det ikke typisk? Fant hvertfall masse fint. Og så har jeg byttet en film jeg hadde fått i en annen: "Hotel Rwanda". Ser fram til å se den. Tror den er fæl, men bra om du skjønner.

Sen søndag. En uke over, en ny snart igang.