Hotell Rwanda

I helgen så jeg filmen "Hotell Rwanda". For å gi en kort innføring i hva filmen handler om, siterer jeg fra Filmweb:

"For 10 år siden, da Rwanda opplevde det verste folkemordet i Afrika i moderne tid, lovte en mann å gjøre alt som sto i sin makt for å beskytte sin familie - og samlet til slutt nok mot og styrke til å redde mer enn 1.200 mennesker fra den sikre død. "Hotel Rwanda" forteller den rørende og sanne historien om hverdagshelten Paul Rusesabagina, en hotelldirektør i Rwanda, som i all hemmelighet brukte sin posisjon for å skjule over 1000 flyktninger under borgerkrigen. Mens resten av verden lukket øynene for det som skjedde, åpnet Paul sitt hjerte, og er et levende bevis på at man med ekte medmenneskelighet og omtanke kan utrette mye - uendelig mye."

Det var en fin og fæl film på en gang, akkurat slik jeg forventet. Den har en varme over seg. Filmen fokuserer på at det er mulig å hjelpe. Samtidig beskriver den en umenneskelig tragedie, og den viser bilder som uunngåelig fester seg til netthinnen. Jeg leste nylig om Rwandas folkemordet i Dagbladets innstikk, Magasinet. Om hutuer og tutsier. Om tiden etter alt som skjedde. Er ordløs. For en tragedie! Hvordan kan et land gjenoppbygges etter det?

Nelson Mandela pekte på forsoning og tilgivelse som den eneste vei i sitt land. Tilgivelse? Den mest selvmotsigende handling etter å ha blitt dypt krenket. Ja, så provoserende at noen heller velger å leve i bitterhet og hat. Forståelig, indeed, men dessverre en destruktiv vei. Hatet leger ingen sår. Tror ikke man skal glemme at tilgivelse ikke handler om å godta. Det handler om noe helt annet. Veldig mye om å slutte fred med seg selv. Og om gå videre. Om å overlate saken til Gud. Kanskje skriver jeg mer om dette en gang. Kanskje ikke.

Den filmen rørte kraftig ved meg. Man sitter igjen med en følelse som er vanskelig å sette ord på. Jeg skal virkelig lese mer om dette.