Dette innlegget gjorde jeg klart den 4.februar - på den rette datoen - men fikk aldri fullført på grunn av en haug med ting. Jeg får fortsatt ikke fullført, men jeg publiserer og legger ut noen bilder... - og skriver ferdig i morgen.
Jesper rundet altså åtte måneder på torsdag. Lilleknert begynner rett og slett å bli stor gutt!
Det er ingen nyhet at Emmeline topper listen over mine favorittblogger. Emmeline kan kalles en kåserende interiørblogger med stor sans for kopper, puter og polkaprikker. Foruten en masse estetisk inspirasjon og fryd-for-øyet, skriver hun ustyrtelig morsomt. Denne bergensdama har skråblikk så det holder! Ikke få ganger har jeg hatt høytlesing for Mr Amélie i stua - til lattermild forlystelse for begge to.
Jeg har pekt videre til henne før, men gjør det igjen. Idag synes jeg du kan du bruke søndagskvelden til å lese innlegget Brødskjæreboogie.
For øvrig er også En husflidsdame blir født, Feel the fear - Billeba is near, Sitte ned eller ta med? og Bibeltime med Emmeline blant mine favoritter. God lesefornøyelse! I love you, Emmeline! :)
Bildet er lånt fra Emmelines blogg.
Via bloggen En blogg, et pledd og en kaffe takk - som for øvrig skrives av en nydelig gammel kjenning fra hjemtraktene - oppdaget jeg denne musikken. Drømmersk, vakkert, røre-ved-hjerterota'ish.
Takk stjerneelskende livsnyter-C! Som Nitapita flere ganger har uttrykt: Vi har virkelig mye til felles. Tar gjerne en kaffe med deg i tigerstaden ved en passende anledning.
Slenger med denne nydelige nattasangen. Tenk å kunne spille og synge denne for sin lilleknert ved sengekanten. Åh!
Lykken er å ha litt tid for seg selv (selv om den aller største lykken faktisk er å være sammen med sin lilleknert) mens formiddagsluren er under avvikling på babyrommet. En god kopp kaffe fra en fin kopp, et par grovbrødskiver og et liiiite stykke kardemommekake som rester fra venninnebesøk igår. Deilig med tid til å nyte gode smaker. Fint med stillhet. Godt å være bare seg.
***
Jeg har lovt dere oppskriften på den deilige kardemommekaken. Hva den smaker? Hm... Tenk Saltkråkan og svensk skjærgårdsliv. Jeg ser for meg selveste Malin - med lysblå, rutete kjole og hår som vaier i vinden - som kommer og serverer denne. Bland smaken av ferske boller med eplekake (uten epler). Tenk på noe søtt og koselig og sommerlig og sosialt, så får du en idé om opplevelsen av å spise denne svenske, fantastiske fristelsen.
Det som er enda mer fantastisk, er at den er er så rask og lett å lage at det er helt latterlig. Du trenger ingen visp, du skal hverken knekke egg eller kna noen deig. Svisj-svosj! Tørt blandes med bløtt, vips opp i en form, inn i ovnen, og VOILÁ - kaken er et faktum!
Takk til min nye svenske venninne, Caroline, for denne oppskriften! :) Jeg tar den på svenska. Det er akkurat som om kaken blir enda bedre, thi-hi.
KARDEMOMMAKAKA
6 dl vetemjöl
3 dl socker
2 tsk bakpulver
2 tsk vaniljsocker
2 tsk kardemomma
100 g margarin
2 dl mjölk
* Blanda törra ingredienser
* Smält smör och blanda i mjölk
* Blanda smör, mjölk och törra ingredienser, häll i form med avtagbar kant. Häll på pärlsocker
* Grädda i ugn på 200'C i 30 min.
PS! Jeg bruker den minste av mine to runde EVA-former. Og jeg steker den noen ganger 5 min ekstra. Kommer sikkert litt an på ovn og slikt. Serveres varm! Har ikke møtt én som ikke har utbrutt: "Åh! Mmmm! DENNE var god!" En sikker vinner altså!
Si fra om du har noen andre sikker-vinner-oppskrifter på lur til meg, da. Kommentarfeltet ønsker deg velkommen :)
I innlegget Tid for interiør: Kjøkkenet (HER), skrev jeg noen linjer om den hvite murveggen på kjøkkenet vårt. Den har nok også dukket opp i bakgrunnen på bilder i andre blogginnlegg. Jeg har fått en del respons på den; spesielt en av leserne mine har spurt om jeg kan forklare hvordan vi klarte å skape den "finishen" vi har. (Her jeg sitter nå, klarer jeg bare ikke huske navnet på den som har spurt. Ellen? Mia Nostalgia? Fru Storlien? Gi et pip - dette innlegget er i alle fall spesielt viet til deg!)
Hm. Håper hybelgutta tilgir meg for å bruke dette bildet på bloggen. Fant så få bilder av murveggen og kjøkkenet i sin helhet. Skal prøve å få tatt noen nye. Som dere ser, dekker muren hele (den synlige) veggen.
Her er oppskriften på hvordan vi gikk frem:
1. Først: Gipsvegg
2. Istedet for fliser har vi lagt såkalt dekorstein. Vi kjøpte , så vidt jeg kan huske, en type som heter vintage stone på Maxbo. Kostet rundt 600 kr/m. Den er ru og har felter som ser ut som rester av gammel sement. (Klikk på bildet under for å se det i stort format.) Vi la dekorstein kun der murveggen ville være synlig - altså ikke bak kjøkkenskapet. Planken er satt opp i vater under dekorsteinlegging. Denne fjernet vi naturligvis etterpå.
3. Istedet for avstandskryss, lagde Mr Amélie noen trebiter for å få bred nok avstand.
4. Vi fuget med betong (Fliselim vil kunne sprekke opp pga brede fuger). Mulig vi puttet noe Hey'di opp i betongblandingen. Mr Amélie husker ikke helt.
5. Vi brukte fliselim - veldig tynt blandet - og slammet over for å få den strukturen vi har. Dette var det en murer som tipset oss om. Kan være vi gjorde dette i to omganger.
6. Til slutt malte vi tre strøk med JotunEasyclean i fargen '0502-Y' (eggehvit).
Håper det var til hjelp! :) Og at dette innlegget ikke kom for sent. Jeg er helt ram på å utsette ting som krever litt research/ arbeid/ planlegging. I dette tilfellet: Spørre Mr Amélie, skrive det ned, finne fram gamle bilder i gamle mapper...osv osv. Note to self: Må bli bedre.
Bildet over er fra julebord med barselgruppa mi i desember (flere bilder HER). Som dere ser, har murveggen sine sjarmerende ujevnheter.
Er det en ting jeg føler vi bruker mye tid på her i huset, så er det rydding. Ikke bare føler i grunnen - vi bruker mye tid på hverdagsrydding.
Ut og inn av oppvaskmaskin. Tørke av benker og bord. Støvsuge, kaste søppel og svinge vaskefilla. Vaske, henge opp og brette klær, og legge klær tilbake i skap og skuffer. Rydde vekk leker, babygym, tepper og matter. Sortere post, betale regninger og kaste ting vi ikke trenger. Re opp senger, trekke gardiner til side og legge vekk klær man har brukt en gang eller to, men som ikke trenger vaskes enda. OG DETTE ER BARE EN BRØKDEL!
Det verste er at jeg føler vi aldri kommer i mål. Litt sånn som klokka som går og går, men som aldri kommer til døra. Vi rydder ett hjørne, og roter samtidig til et annet. Ting blir aldri helt bra eller ferdig, om du skjønner hva jeg mener. Joda, Amélie! Vi har vært hos deg og der er det som regel strøkent. Nei, kjære venn. Du kjenner nok ikke alle mine hemmeligheter. Det er ikke få ganger jeg har freesbie-kastet en haug med ubretta klær inn på soverommet rett før besøk (hehe). Eller tatt bakholdsangrep på hybelkaniner på vift og buret dem inne i søppelbøtta på badet. Jeg kan også avsløre at vi har et roteloft, et babyrom ting blir stuet inn på og en uhyre overfylt kjeller med alskens pikkpakk. Både 2.etasjen og kjelleren handler om virkelige ryddeprosjekter, men prosjektene må vente på plass i køen. For først; først kommer hverdagsrydding, hverdagsrydding, hverdagsrydding. Det MÅ jo komme først i køen.
Vi rydder selvsagt ikke hele tiden. Mr Amélie jobber og har interesser, og jeg nyter permisjon og livet in general. Jeg koser meg med lilleknert og treffer venninner, jeg går på babysang, triller turer og har kaffeslabberas. Jeg tripper rundt i byen, handler på butikken og tar en kaffe på kafè. Jeg tar til og med en joggetur iblant. Men når jeg kommer hjem - eller står opp... eller er på vei i seng - blir jeg møtt med alt som skal gjøres. Jeg kan ikke fatte og begripe hva de gjør, de som klarer å ha det perfekt og superpertentlig det meste av tiden. Hvilke hemmeligheter har de med kataloghjem? Hvordan klarer de det egentlig - ved siden av jobb, familieliv, interesser og det sosiale? Noe må det jo gå utover. Nattesøvnen?
Nå har forsåvidt ikke vi noe behov for å ha det altfor perfekt. Jeg ønsker rett og slett ikke å ha et kataloghjem. Fint og stilfullt - ja. Men perfekt - nei. Det skal synes at det bor noen her. Og at det alltid står kaffekopper på bordet eller ligger leker på gulvet, handler mest om hjemlig sjarm. Men støvsuge, vaske og brette klær, ta ut og inn av oppvaskmaskin osv osv er ting man på en måte ikke kommer utenom. Og det er det jeg mener med at hverdagsrydding er et evigvarende prosjekt. Og vi er TO voksne og ETT barn! Og jeg har PERMISJON! Hjelpe meg - hvordan blir det å jobbe fullt igjen? Og å ha flere barn?
Er det flere som føler det samme som meg? Eller hører dere blant dem som alltid har det strøkent? (Det innebærer i praksis terningkast 6 på Uanmeldt besøk-testen...) Har dere noen morsomme eller praktiske triks og hemmeligheter?
På sikt tenker vi å oppdra Jesper til å bli en racer på både klesbretting, ut-av-oppvaskmaskin-rydding og sengeoppredning. Nå - per dags datum - er planen å skaffe oss vaskehjelp igjen. Og noen ganger, på virkelig proppfulle ryddedager, er det nesten så jeg drar frem papptallerkener og plastkrus. Men bare nesten. Det får være måte på.
;-)
NB! Neste innlegg blir om den hvite muren på kjøkkenet. BEKLAGER treghet. Må bare finne frem detaljene rundt hvordan vi gjorde det.
Bildet er funnet HER.
Idag har jeg kjent på inderlig, inderlig kjærlighet. Jeg gjør det hver dag, hvert eneste minutt og hvert sekund, men noen dager kjennes det bare ekstra sterkt. På en slik måte at du blir rørt bare du kaster et lite blikk bort på skatten sin. Alt berører deg liksom.
Den lille foten som har sparket av seg sokken. Det fredfulle ansiktet under formiddagsluren. Den lille nesetippen som er ørlitegranne rød. Konsentrert studering av saker og ting.
Armer som fekter og føtter som spreller. En kropp som ruller og skyver seg rundt i stua. Rasling med leker og banking med kopper og kar. Skjeve smil og hissig gråt.
Hender som strekker seg mot mor: Opp! Opp! Hikstende latter og finurlige fakter. Søt humor slik bare en gutt på 7,5 måned er i besittelse av.
Myk babyhud. Rolige stunder med kos på fanget. Vilter lek på teppe i stua. Og en liten munn som babler og prater. Mye han skulle ha sagt, den karen.
Det er stort å være mamma. Aldri har jeg vært mer bekymret. Aldri har jeg levd så sterkt. Aldri har jeg elsket høyere.
Takk, Anette - min venn som for tiden befinner seg i Göteborg (Savner deg forresten!). Så du skrev i statusfeltet på fjesboka at du hørte på John Mayer, ble inspirert og endte opp med en herlig liten morgenstund her. Musikken passer perfekt når man jobber seg nedover to-do-lister og drikker kaffe en helt vanlig tirsdag i januar. Den passer i grunnen til det meste. Sist jeg hadde John Mayer på repeat-knapp, ventet jeg på at lilleknert skulle bli født (ta en titt HER).
Ha en herlig dag - 'cause I know the heart of life is good! :)
Hvor går grensen mellom å være privat og personlig? Dette er noe jeg har planlagt å skrive om i lange tider. Temaet blir aktuelt fra tid til annen, og innimellom kommer man inn på relaterte emner i samtaler med mennesker. For går det egentlig an å gi et allmenngyldig svar på det spørsmålet?
Vi mennesker er forskjellige. Hvor mye vi ønsker å dele og by på oss selv, varierer fra person til person, og også i forhold til hvilken arena vi opererer på. Vi er ulikt oppdratt, vi har tilegnet oss forskjellige vaner, og vi har ulike erfaringer med hensyn til hvor greit eller ikke greit det oppleves å åpne seg.
Jeg kjenner mennesker som har opplevd svik og skuffelser i relasjoner. Noen av disse bærer med seg en mistenksomhet overfor omverdenen. De er redd for at ting de har sagt kan bli brukt mot dem. Eller de kan være engstelige for at de skal få sitt pass påskrevet om de forteller personlige ting. Eller de har bare motvilje mot å slippe folk inn på seg – av grunner jeg eller andre ikke kjenner til. Det er bedre å reservere seg. Grensene er ganske tydelig oppstreket: Hit, men ikke lenger. Det kan være snakk om de mest fantastiske mennesker, men man må bruke tid og tålmodighet på å bli virkelig kjent. Kanskje kommer man aldri inn på dypere temaer, og slik er det bare.
Noen er forsiktige med å dele informasjon fordi de rett og slett ikke har noe behov for å ha mennesker tett innpå seg. Eller de er reserverte fordi det føles trygt, sikkert og bekvemt.
Det finnes på den andre siden de som uten forbehold øser av sine innerste kilder. Enten man kjenner dem eller ikke, får du gjerne innblikk i både de lyseste og mørkeste hemmeligheter i vedkommendes liv. Her er det ingenting å skjule. Reservasjon tjener ingen, og hvorfor ikke la folk bli kjent med deg? Ting er som dem er uansett! Det kan være enten befriende deilig å være sammen med slike personer... - eller kleint og ubehagelig. I hvert fall når det er snakk om mennesker som totalt mangler reservasjoner, eller som er nærmest sosialpornografiske overfor folk de ikke kjenner. Du vrir deg i stolen når personen ikke ser på, og puster lettet ut når du er for deg selv igjen. Jeg har vært borte i noen slike fra min tid som bokhandler-ekspeditrise; kunder som lente seg over disken så jeg kjente lukten av gårsdagens hvitløksmåltid og så blodårene på nesa på nært hold. Om jeg kanskje ikke synes den kjipe onkelen på Skreia burde sagt i fra? Og var jeg ikke enig i at eksmannen var en idiot? Her snakker vi kanskje om personer med et enormt stort behov for å bli sett.
Mellom disse, kall det ytterpunktene, finner vi en langstrakt skala med ulike grader av åpenhet og reservasjon. Vanlige oppegående folk med sosiale antenner, tilpasser nok graden av åpenhet til hvem de forholder seg til. Man er kanskje åpen og meddelsom til kjæreste, familie og venner, men begrenser seg noe i møte med andre mennesker.
Hva med oss som blogger, som deler tanker om smått og stort på den store nettveven? Vi skriver halvveis for oss selv (godt å sette ord på tanker) og halvveis for kjentfolk og for et publikum vi ikke vet så mye om (bortsett fra de faste leserne som tar seg tid til å legge igjen kommentarer). Det er en kunst å finne en naturlig balanse mellom åpenhet og reservasjon. Selv blir jeg nettopp trigget av at folk våger å dele. Det er interessant å lese om menneskers liv; deres erfaringer, skuffelser, sorger og gleder. Rabler folk ned noen linjer om hva de spiste til middag eller hvem de drakk kaffe med igår, hopper jeg nok glatt videre. Hvis upersonlige blogger skal vekke noen interesse, må det være fordi de er ”konseptblogger” (interiørblogger f.eks).
Mamma har lært meg et prinsipp: Personlig, men ikke privat. Man kan linje opp en grense der man beskytter det mest private, samtidig som man byr på seg selv og er personlig. Det er et prinsipp jeg liker. Jeg tror den grensen trekkes ulikt fra person til person, men det er jo i grunnen naturlig. Man må kjenne litt etter hva som føles greit. Kall det gjerne å lytte til magefølelsen, å følge hjertet eller noe i den duren. Man merker på seg selv hvor det er naturlig å sette grensen, i hvertfall når man skriver. Da har man i tillegg tid til å tenke gjennom hvor mye man ønsker å dele, og man står fritt til å redigere eller fjerne noe dersom man i etterpåklokskapens lys angrer en setning eller ti.
Jeg tenker også: Hvorfor er mange så redde for å dele, for å være litt personlig? Hva har vi å tape? En klok mann skrev en gang at i dag har vi flyttet fikenbladet fra underlivet til ansiktet. Vi er redde for å tape ansikt, for å vise hvem vi virkelig er. Så lenge vi setter noen grenser, tror jeg det å by litt på seg selv, nettopp kan åpne noen dører. Vi kan hjelpe noen, skape gjenkjennelse, medvirke til forståelse og på toppen av det hele; skape kloke møter eller underholde. Kanskje er det ikke bare jeg som føler slik eller så. Kanskje kan nettopp noe jeg leser, føre til at jeg tar grep og gjør noe med en situasjon som oppleves utfordrende. Eller kanskje jeg bare kan lære å le litt av meg selv eller andre.
Jeg er en ganske åpen person i det virkelige liv; selvsagt med mine forbehold og reservasjoner. Jeg liker å dele og jeg har gode erfaringer med det å by på seg selv. Det har gitt meg mange verdifulle møter, dype vennskap og fine opplevelser. Her på bloggen er jeg forholdsvis åpen. Jeg kjører "personlig, men ikke privat"-linja. Som regel kjenner jeg litt etter: Synes jeg det er ok å fortelle om dette? Noen ganger deler jeg. Andre ganger holder jeg igjen. Selv om jeg har treffende tekster klare i hodet, er det flere ganger jeg må droppe ut fordi det handler om "ubloggifiserbare" emner.
Noen lesere ønsker at jeg skal dele enda litt mer. Det har hendt jeg har fått spørsmål om å forklare ting eller gå mer i dybden. Det har jeg valgt å ikke gjøre. Et par mennesker har in real life ymtet frampå på at ”du er jo ganske så personlig, da.” Her kan det handle om forskjeller i generasjoner. Eller at vedkommende aldri ville delt tankene sine på nett selv. Med all respekt, den kjøper jeg. Men jeg har valgt hvilken linje jeg velger å legge meg på. Noen har sagt: "Jeg hadde aldri tort å være så åpen eller opprettet en blogg selv, men jeg er jammen glad noen gjør det!"
Noen har kanskje observert at jeg har mine metoder når jeg deler mer personlige ting. Jeg kan f.eks skrive at ”ting ble vanskelig for meg” eller ”jeg strevde med utfordrende følelser” og komme med et par eksempler, uten at jeg egentlig sier så mye mer konkret. Bloggen er jo også bare et utsnitt av virkeligheten. Jeg avslører noen meter av ”isfjellet” – noen ganger flere meter enn det enkelte ville ha gjort - mens jeg samtidig vet med meg selv at det er metervis som fortsatt er skjult og beskyttet. Dette er noe jeg opplever bekvemt og trygt for meg.
Det skal også sies at det er en hel del jeg ikke skriver om. Jeg deler for eksempel en god del filosofiske tanker og fabuleringer, men gir ikke et fyldig referat av hva jeg gjør hver dag. For meg føles faktisk dèt altfor privat. Som om å skulle bli overvåket med et kamera. Alle trenger ikke vite alt om hva jeg gjør og hvem jeg er sammen med. Andre har det totalt motsatt: Hva jeg GJØR hver dag er ’piece of cake’, men neimen om du får tankene mine!
En liten interessant tanke til slutt: Tenk så mange skrevne biografier det finnes i verden! Noen skriver selv, andre lar andre ta seg av forfatterjobben og gir et fyldig innblikk i fortidens hendelser. Hm. På slutten av eller etter livet, DA skal vi få del i alskens detaljer, tanker og rariteter rundt en person, men å få vite noe her og nå: Huttemeg-TU, så skummelt!
Ironisk.
Nei, vi er forskjellige. Uansett er det nok lurt å tenke gjennom fra tid til annen, hvor man ønsker å stiple linjen mellom åpenhet og reservasjon, mellom det å være personlig og privat. Det tjener både en selv og andre.
Bildene er funnet på morguefile.com.
Takk for oppmuntringer og herlige innspill fra dere på forrige innlegg. Noen ganger trenger man bare en utblåsning som det så fint heter. Siden sist har jeg blitt så å si frisk igjen fra forkjølelsen, kommet meg litt ut og vært sosial, handlet i byen og hatt flere sjokoladefrie dager. Yu-hu! Føler meg fortsatt litt blek og gusten, håret er fortsatt en kilde til frustrasjon og jeg MÅ trene, men det hjelper på å få opp energien. Da luller man seg ikke inn i navlebeskuende filleting på samme måte.
Idag har Mr Amélie hatt en liten ekstra snekkerjobb, og lilleknert og jeg har sovet lenge. Istad satt han i stolen sin og kom med go'lyder. Kombinasjonen av lørdagsstemning, Let there be love på anlegget, babling fra en blid gutt på sju måneder og deilig, sunn frokost er jo bare uslåelig. Hverdagslykke av dimensjoner!
Slik hverdagslykke overskygger jo i grunnen alle andre filleting. I hvertfall idag. Ha en god helg alle sammen! Vi skal handle litt etterpå, og senere på kvelden skal vi være sosiale og bare kose oss. God helg! Ja, det sa jeg vel, men en god ting kan jo ikke sies for ofte.
... og frustrasjon. Jeg liker ikke klaging og syting og er stort sett positiv det meste av tiden. Idag har jeg likevel behov for å få utløp for litt følelser.
Idag skal det være første barseltreffet etter juleferien og jeg hadde gledet meg så... Men så har jeg blitt forkjølet! Grr, grr og dobbelt-grr! Jesper er heller ikke i form. Han har hatt feber og vært urolig og grinete flere netter i strekk nå. Han ser ut til å være plaget av et eller annet. Har en sterk følelse av at det er tenner i anmarsj. Det har vi vel sagt ganske lenge nå, men nå kommer de virkelig, tror jeg. I tillegg har han også blitt forkjølet. Uansett - våkenetter er aldri noe moro.
Kombinasjonen forkjølet mor og sønn, lite søvn og mye inneliv de siste ukene pga kulda, er ingen god kombinasjon. Man blir rett og slett litt lei. Og litt sliten. Og litt følsom. Når jeg er sliten, kommer jeg liksom enda tettere på de sensitive følelsene. De som vurderer og tolker en hel del.
Og så blir jeg litt misfornøyd. Den stort sett blide og fornøyde Amélie blir kritisk til seg selv. Har jeg ikke lagt på meg et par kilo kanskje? Tre? Og håret har aldri vært mer elektrisk, fjonete og vanskelig å ha med å gjøre. Er det i det hele tatt igjen noe her der oppe på skallen? Og hvorfor ble jeg ikke født med litt mørkere pigment? Blek, gusten hud preget av forkjølet-mor-med-litt-for-mange-våkenetter (og ringer under øynene), forsterker jo ikke akkurat velværefølelsen.
Jeg er også ganske frustrert hva angår klær og denslags. Jeg har knapt kjøpt klær siden fødselen, og har selvsagt en plan om å både ta av noen kilo og stramme opp litt, men prosjektet går S E I N T. Jeg begynte jo å jogge, men så kom desember, julematen, kulda - og nå forkjølelsen. Jeg trives liksom ikke i noen ting lenger. Jeg er en mester i å kle opp lilleknert, men jeg selv har blitt en desillusjonert, utrent mams med rotete garderobe. Jeg aner ikke lengre hva jeg kler. Jeg har aldri vært noe glad i veldig fargesterke klær - mer gått mot hvitt, pudderrosa, turkisblå, sort og slikt - men plutselig føler jeg meg bare blek i slike farger også. Så da blir jeg lett et offer for "svarteguri-syndromet". Sort er klassisk og pent, men fryktelig kjedelig i lengden.
Jeg tenker: Jeg MÅ trene! Jeg MÅ slutte å spise sjokolade! (Vanskelig...) Jeg må finne en slags balansefølelse hva angår Amélie-som-har-blitt-mamma; dvs fokusere på det som fortsatt er positivt og fint. Det er jo slett ikke sikkert jeg blir som jeg var, faktisk svært lite sannsynlig.
På gode dager, tenker jeg ikke så mye på dette, for jeg har jo en mann som elsker meg og en nydelig sønn. Hva mer kan jeg ønske meg? Jeg ønsker jo ikke være misfornøyd, det fører ingen plass. Det er også SLITSOMT med folk som går rundt og klager over slikt hele tiden. Jeg har heldigvis blitt ganske flink til å flytte fokus og se mer på alt som er bra i livet mitt. Men på slitne og følsomme dager, kommer selvkritiskheten for fullt. Dét også irriterer meg. Jeg blir jo liksom oppgitt på at jeg er misfornøyd også. Makan til navlebeskuelse liksom!
Så slik har jeg det idag. Jeg jeg irritert på meg selv og frustrert på en haug med fillete navlebeskuelsesting. Men å føle at man liksom taper seg, er ingen god følelse. Er det flere mammaer der ute som har bakset med lignende følelser og emosjoner? Eller ikke-mammaer? Og hva kan jeg gjøre for å fokusere mer positivt? Eller har noen noen gode skjønnhetstips som lar seg gjennomføre?
Vel - nok syting. Jeg er straks tilbake til mitt gamle jeg hva angår humør og snert. Kan ikke klage for mye, vettu.
Jeg kommer sterkere tilbake! Bare har hatt mye forberedelser til selskap i helgen, besøk og fullt hus. Vært lite tid til blogging. Merker jeg har så mye jeg vil skrive om... Håper jeg får det til - snart. Enn så lenge et nyere bilde av lille prinsen - faktisk fra idag :)
Og hva fleecepleddet gjør i den gamle babystolen? Støtter opp "lille vingle" såklart. Han sitter ikke helt selv enda, men vi merker utviklingen går i et forrykende tempo. Spennende!
Håper dere har hatt en god helg! :)
Nei, jeg mener - når matmor og matfar er på juleferie, må de forhindre at El Pus danser på bordet. Hva er pus redd for? Støvsugeren. Hva legger man på kjøkkenbenken? Støvsugeren!
Om det har virket, er det bare pus som kan svare på. Og han sier jo ikke stort. Alternativt en av hybelgutta som passet pus, slapp han inn/ut og sørget for mat og vann i matskåla.
Noen som vet om en lang, tynn støvsuger som kan klistres fast på den minste sofaen også? Pus har nemlig pekt seg ut den til klorebrett. Argh, argh. Og men, men.
Nok katteblogging. Nå må jeg snart få skrevet litt ordentlig her igjen. Ro på stumpen, kom til meg! Vel, plutselig skribles det på ekte skriblerinnevis....
Gonatt! :)
Nb! Oppmerksomme lesere vil se at vi har fått opp noen åpne hyller i kjøkkenkroken. Wow! Herr og Fru Amélie klarte å bestemme seg! De kom riktignok opp i september, men de har ikke blitt bloggifisert før nå. Ble ganske så koselig, syntes vi.
Hurra for Jespersen min! Igår var han sju måneder. Gurimalla, som tiden flyr! Klisjé, men sant...
Han er en artig liten kar som rett og slett begynner å bli stor. Merker det på aktivitetsnivå og generell utvikling. En kålorm, det er det han er. Han vifter med armer og bein, kaster seg rundt som en keeper på stellebordet og sparker og "kvesser føtter" når jeg ammer. Han ruller seg rundt fra side til side, forflytter seg og har begynt å løfte rumpa, men har ikke helt skjønt konseptet med krabbing enda. Og så utforsker han stemmen sin veldig mye. En periode drev han og hvisket og vislet. Nå er det hese lyser fra langt bak i halsen som gjelder. Våkner stadig av at han ligger og prater med seg selv med Donald-stemme. Utrolig komisk! Vi har ikke lært han det. Han viser også tendenser til å synge og liksom ule når vi hører på musikk eller synger. Høres ut som en liten Vålerenga-supporter, hehe.
Han smiler og ler, kommuniserer med både øyne, stemme, kropp og fakter, og sier også kraftig i fra om det er noe han ikke liker. Han er tydelig i sine signaler, og godt er det. Lett å bli kjent med og lett å forholde seg til. Det er så fint og spennende å føle at man liksom begynner å kjenne barnet sitt skikkelig godt. :)
Vi er heldige som får være foreldre til denne go'klumpen!
Godt nyttår, kjære blogglesere! Tusen takk for de hilsenene jeg alt har fått. Håper dere har hatt en deilig romjul og en koselig/ fin/ spennende/ heidundrandes - alt ettersom - nyttårsfeiring.
Vi er hjemme igjen etter noen dager på gamle trakter der vi har besøkt Jespers besteforeldre og feiret nyttår med venner. I år feiret jeg med to gode venninner fra videregående; selvsagt med menn og barn.
Her er gutta på kjøkkenet... - nytt og stilig som sådan.
Vi var alt i alt seks voksne og åtte barn, derav tre stk 2009-barn. Kjempekoselig!
Hvilken herlig liten bukett! Fra venstre: Min sønn (født i juni), venninne 1 sin datter (født i november) og venninne 2 sin sønn (født i august).
God mat, hyggelig selskap, fine omgivelser, nydelig vintervær, og ikke så kaldt som opprinnelig meldt. Perfekt!
God mat og pent dekket bord...
Som jeg har skrevet tidligere, er jeg i mot nyttårsforsetter. Jeg vet ikke, jeg bare synes det blir så voldsomt og ambisiøst å skulle "krampebestemme" seg for ting og tang bare fordi et nytt år begynner. Man kan alltid og til alle tider sette seg mål og gå inn for ting! Bare litt viktig at det er noe man helhjertet går inn for. Og av overbevisning - ikke av allmenne forventninger.
Schærstepar-i-gamle-da'r-gifta-seg-i-kaviar!
Men - jeg er generelt for litt refleksjon, selvransakelse og tydelige ønsker eller mål. Kanskje like greit å ta dem ved årets begynnelse? Mine ønsker for 2010 og som jeg kommer til å være fokusert på, er:
♥ Jeg skal fortsette å være sammen med mennesker som betyr noe for meg. Glemme oppvask, kleshauger og rotete soverom og bare dra vekk mange ganger for å tilbringe tid med fine mennesker. Hurra for enda noen måneder med permisjon!
♥ Jeg skal være sunn/ sunnere. Ikke bare skryte av at jeg prøver å spise mindre sjokolade, men falle kaa-donk hver gang jeg er et sted med kaker, sjokolade og godteri. Jeg skal altså bli flinkere til å si "Sjokolade? Hm! Interessant!" og ta en ny slurk av kaffekoppen eller vannglasset mitt.
♥ Jeg skal fortsette joggingen. Den dabbet litt (veldig!) av i julemåneden, noe jeg føler enormt på. Med dette vil jeg be alle mine venninner, naboer, leieboere osv osv om å fortsette å bli med meg på løpeturer, alternativt dra meg med ut når jeg har treigstump-tendenser. Det hjelper å være fler!
♥ Jeg skal jobbe aktivt med å ikke utsette idag det jeg kan gjøre i morgen. Et stadig tilbakevendende problem, spesielt på enkelte områder.
♥ Jeg skal fortsette rydding/kasting av ting og tang i boder og skap og slik eie færre ting, samt få bedre oversikt. Trenger man studiepermer fra en million fag? Nei! Har man bruk for gamle bøker man aldri titter i? Nix! Er det noen vits i å ta vare på småtteri og dilldall "man sikkert kommer til å få bruk for en dag"? Med stor sannsynlighet ikke. Hurra for lightversjonen av Simple Living! Gir sjelefred og GOD følelse på innsiden.
Når jeg tenker etter, så er det kanskje nettopp slike ønsker og mål, som kalles nyttårsforsetter? Hm. Vel, jeg synes i alle fall det er litt mindre stressende å se på dem som ønsker basert på litt selvransakende refleksjon, fremfor krampaktige nyttårsforsetter man allikvel ikke klarer å holde.
Ut å se på raketter...
Jeg gleder meg over et nytt år og ser frem til å nå nye høyder! Igjen - godt nyttår! Hva er deres ønsker og mål for det nye året? La meg bli inspirert!
Herr og Fru Amélie har det litt nyttårs-gøy...
Far og sønn på julaften. Her bygges det tårn, og lilleknert følger spent med, godt støttet opp av far. Skjorta er byttet ut med body (pga gulp), og sokkene har han sparket av selv. 
Alt hva man kan bruke lekekopp-dingser til, asså! (Vet ikke om det er far eller sønn som har det mest morsomt...)
Lilleknert tar en pause fra leking med kopper og krølletråd, strekker litt på kroppen og koser seg hel inntil papps. Pappaen titter på sønnen sin og synes han er fin.
Mine fine to. Er så glad i dem.
♥ nyter jeg synet av det fiiine juletreet vårt foran meg
♥ drikker jeg Kremmerhusets spesial-te
♥ hører jeg på julemusikk på spotify (Mitt hjerte alltid vanker)
♥ drømmer jeg om ferietur til Italia
♥ har jeg dempet belysning i rommet (stearinlys og lyslenker...)
♥ tenker jeg på ting fra år tilbake
♥ tenker jeg også på andre ubloggifiserbare ting
♥ gleder jeg meg abnormt til vi får påbegynt oppussingen av vaskerommet og kjelleren
♥ liker jeg synet av snøen som legger seg på vindussprossene. Helt filmatisk...
♥ kjenner jeg at det er godt med alene-tid
Denne gangen er juletrebildet fra årets jul. Her knipset fra sofakanten.
God jul - igjen! Vi hadde en kjempekoselig julaften med svigermor og oss tre. Her er et lite knips av lilleknert; pyntet med skjorte og slips og med adspredt interesse for pakkene. Mest i smak falt pakkebånd med krøller. Flere julebilder kommer nok etterhvert. Nattinatt!
Vi er nok mange som har hatt lange to do-lister før jul. Som jeg skrev på fjesboka her om dagen; selv om jeg har ordnet en million ting ellers i desember, har det gjenstått en annen million ting de siste dagene nå før julaften. (Ergo er det to millioner ting som skal ordnes før jul...)
Jeg er et julemenneske av dimensjoner. Har hørt på julemusikk og gledet meg siden oktober. Julestemningen har også vært på plass i lange tider. Likevel skal jeg innrømme det har vært litt vel mange ting å rekke den siste uka. Synes det har vært ørlittegranne pes med gavehandling, innpakking og julekortskriving i år.
Det er en litt ny og uvant situasjon å være mamma på toppen av det hele. Fantastisk koselig, men det krever sin logistikk. Lilleknert går jo foran. Jeg må hele tiden legge inn amming, pakke med grøt og middagsglass, prøve å være hjemme igjen ikke altfor sent, og ikke minst bare ha kvalitetstid med go'gutten vår. Det er jo noe jeg ønsker og nyter. Da blir det plutselig mindre tid til alt dette andre - men som likevel også må gjøres. Det har blitt noen sene kvelder. Og igår tok vi tidenes lengste rundttur med gaver og julekort. Selv om man har mål om å være rask og effektiv, er det jo så hyggelig å se folk også. Og så blir man bedt inn her og der. Eller så glemmer man seg helt selv og titter på glitrende juletrær, nyoppussede stuer, søte barn og rader med nydelige julekortbilder. Men koselig er det!
Merker det er mange jeg ønsker å bruke tid med. Jeg er imot nyttårsforsetter, men gjør meg som regel alltid noen refleksjoner rundt neste års ønsker og målsettinger. For 2010: Fortsette å prioritere mennesker og være sosial når jeg har permisjon. Det har jeg vært nå i halvåret som har vært, og det har gitt meg så mye.
Vel - nå er det jul! Alt er ikke på stell her i heimen, men det lukter jul, pakkene står klare, tv'en står på, og treet glitrer. Det er riktignok bare halvpyntet pga den lange rundturen vår igår (i tillegg til besøk av en god venninne), men vi får slenge på resten av pynten etterpå. Nå hører jeg Mr Amélie dure rundt med snøfreseren på gårdsplassen og Lilleknert puste taktfast i babycall'en. Pus lusker rundt et eller annet sted, og jeg har et kaffe-og data-avbrekk før jeg planlegger bevege meg ut av morgenkåpehabitt og rufsesveis.
Og hvordan vi feirer jul her i gården dette året? Vi skal bl.a se Tre nøtter til Askepott, tilberede julematen, gå på julegudstjeneste i kirken og feire julaften med svigermor. Vi skulle ha feiret med svigerfar også, men han døde i januar. Rart og trist å tenke på. Hadde han levd nå, hadde han nok fortalt med stolthet om alle de femti julekortene han egenhendig hadde skrevet og sendt til venner og familie. Og sukket takknemlig over deilig potetmiddag. Og så hadde han nok hatt Jesper på fanget og gledet seg over sitt 10.barnebarn - som noen sier ligner litt på han.
Livet er... - livet.
Jeg vil ønske dere alle julefred, høytid, gode øyeblikk, hvile og deilig familietid. God jul til mine trofaste, mindre trofaste, gamle, nye, sporadiske, åpenlyse og mer mystiske lesere. Setter pris på alle fine innspill og koselige kommentarer denne høsten. Ønsker, håper og tror jeg skal få skrevet litt i jula. Denne jenta brenner inne med mye.
Men nå begynner Askepott... La-la-la-la-la-la-la-la-laaaaah... GOD JUL!
Bildene er fra fjorårets jul.
Jeg er en av dem som har fått veldig dilla på den nye tv-serien Glee. Kall det gjerne en slags voksen og litt råere tv-serie-utgave av High Scool Musical. Morsomt persongalleri, svart humor, satirisk, mye sang, musikk og energi. We like! HER kan du se en trailer. Jeg elsker stemmen til hun som spiller Rachel, og får skikkelig ILO når jeg hører sangen over. For å høre hele, gå HIT. En annen sang fra serien, finnes HER. Ha en god helg!
Tusen takk for all morsom respons på sokke-innlegget! Jeg mottar gjerne flere innspill om sokkekaos; både tips og sokkesympati. Meget godt å høre at det er flere som sliter.
Vel, fra sokker til sønn. Jeg kom på at jeg helt glemte å lage et eget halvtårs-innlegg den 4.desember. Da fylte nemlig lilleknert et halvt år - hurraaaa! Må nesten legge ut et nytt bilde. Her er altså Jesper et halvt år og ni dager. Vi var på søndagsshopping før idag, og i tillegg til julegaver og sokker (!), kjøpte jeg enda en ny lue til han. Skal innrømme at mor renner vekk.... som en snømann i badstu. SMELT, smelt og dobbeltsmelt!
God søndagskveld videre! :)
Og her er et bilde fra liten sovestund i byen før idag. Min egen lille Oliver Twist. Trippelsmelt i annen - igjen. (Som dere kan se, har jeg en egen greie for luer og hodeplagg... ;-)
Det er en del som tror at jeg er en veldig ryddig person. Jeg har sansen for det estetiske i et hjem, liker ordning och reda og har generelt mye på stell. "Du ser jo veldig ryddig ut, da." Jeg smiler alltid stjålent i skjegget jeg ikke har når slike utsagn dukker opp. Det stemmer jo at jeg liker å ha det fint rundt meg, men at jeg er en person som til enhver tid klarer å gjennomføre det, er en helt annen sak.
Vi prøver jevnt over å ha en viss orden, men uansett hvor mye vi rydder og sorterer, har rotet en tendens til å formere seg med forrykende tempo. Vi har alltid klær til tørk i stua, det ligger ofte hauger klar til sammenbretting slengt i sofaen og i tillegg finnes det små klesberg på spisestuebordet som skal legges tilbake i skap og skuffer. På badet ligger hårklyper, spenner og babykluter. Kaffekoppene lever sitt eget liv. Det er babyting overalt i huset, og disse forflyttes rundt alt ettersom. Det er nemlig utrolig hvor mye ting og tang man har når man har barn (Vippestol, tepper, vogn, leker, babygym, bæreseler, klær, you name it.) Det er ikke få ganger jeg har tråkket på discolysende teddybjørner og latterskrikende jungelaper så det ljomer etter!
Dette har vi på måte akseptert. Ja, ja. Slik er det. Og slik er det vel rundt i det fleste hjem, i hvertfall der det er barn. Men - det er TO steder i Casa Amélie der det råder total, uakseptabel kaos: I sokkeskuffen (dvs sokkepuffen!) til Mr Amélie og i sokkeskuffen min.
På et eller annet tidspunkt sluttet vi i grunnen bare å bry oss om at parene oppløste seg og at sokker forsvant. Det ble så mye styr å lete fram riktige sokker, at vi til slutt resignerte. Spesielt fordi Mr Amelie hele tiden tok feil av mine og hans sokker (Ikke skjønner jeg at han kan forveksle nuppete Brooks-sokker med sorte og hvitprikkete spandex, men dog...). Når sant skal sies, er halve problemet at vi er fryktelig glad i sorte sokker begge to. Nå lever alle sokkene i såkalt åpne forhold. Det er få som er trofaste, og partnere skiftes ut uten å mukke.
Dette er jo i grunnen noe jeg gremmes over! Slik hadde jeg jo det ikke før. Og ingen andre kvinner har det vel slik (?). Når man har levd med den slags sokkekaos over tid kan det rett og slett bli en skremmende uvane å ikke bry seg. I vaskemaskina suser et visst odde-antall med troløse sokker rundt. De aner rett og slett ikke hvor den gamle partneren forsvant! (Havnet den i søpla? Tja. Ble den spist av vaskemasina? Gjeeesp.) Og når de single sokkene skal legges tilbake i skuffene, avhenger en eventuell gjenoppretting av orden av faktorene tid, lyst eller hvem som er ansvarlig sokke-sorterer. Jeg skal innrømme jeg BLIR jublende glad når Herr og Fru Elgsokk finner sammen igjen, eller det nye giraff-paret faktisk henger sammen til tørk.
Vi har lenge planlagt å gå over til et helt nytt sokkesystem (Herr Amélie: Bare grå sokker. Amélie: Kun sorte spandex med feminine mønstre), men vi har visst aldri fått ånden over oss. Her om dagen nådde jeg et slags bunnpunkt. I forbindelse med at vi hadde vært inne hos hybelgutta og tatt igjen noen bøllestreker, la jeg merke til et uhyre nazi klesoppheng på vaskerommet deres. Der inne hos de unge guttebassene hang sokkene sirlig sammen to og to. Ingen sock tramps. Ingen troløse strømper! Jeg ble stående og måpe før jeg skyndte meg å flytte om på alle sokkene. (Det skal også sies at Hybelgutt 1 – Pjolter – har vist meg Hybelgutt 2’s – Pilts – klessystem. Der er det tellekanter så langt øyet kan se! Jeg mistenker han for å stå bak dette ekstremt sirlige sokkeopphenget på vaskerommet.)
- Mr Amélie! Jeg hevet røsten i soveromsmørket. - Vi er er NØDT til å få orden på sokkeopplegget vårt.
- *Latter*
- Du er enig i det?
- *Ny latter* Ja, såklart! Det er jo helt bak mål dette her!
- Når sluttet vi å bry oss egentlig?
- Tja. Det har i hvertfall blitt virkelig ille…
Og det HAR virkelig gått over alle støvleskaft! Mr Amélie kunne avsløre at når han står opp i otta mens knertis og jeg sover, jo -så er han så opptatt av å ikke vekke oss at han bare løfter et ørlite berg av sokker fra skuffen og ut i stua. Der, i dagslyset, håper han å finne et par som hører sammen – et mission very often uncompleted – noe som ender opp med at han gjerne tar til takke med to som er til forveksling like. Og hva han gjør med resten? Jo, han henger dem OPP på klesstativet igjen (Er det mulig?!), eller slenger dem ned i kjelleren der de kan VASKES PÅ NYTT (!!!). Jeg dør av latter! Denne kjensgjerningen kom frem i går, og jeg lo så fælt at jeg knakk sammen i senga. Snakk om kaotisk sirkel! Er det noe rart at vi har mye vaske-, brette- og sorteringsjobb!
Nei, nå er det nok! BYE BYE SOKKEKAOS! HELLO NAZI SOKKESYSTEM! I helgen skal jeg kaste så mange sokker, at rottene på fyllinga får oppleve julekveldsvise på ekte. Og over helgen skal jeg gå til innkjøp. Av spandex-sokker med feminine farger og mønstre!
"In a circle of soooocks..."
Om natten kommer mange tanker, spesielt på netter man ikke får sove. Jeg har hatt noen av dem i det siste.
Om natten - når det er stille og mørkt rundt en - kommer ofte også følelser til overflaten. Jeg har kjent på litt tristhet i det siste. Selv om livet er generelt er usigelig godt og jeg nyter hverdagene med lilleknert, er det allikevel ting som føles vanskelige langt der inne. Jeg finner liksom ikke ut hvordan jeg skal forholde meg på best mulig måte til disse tingene. Jeg sitter med en slags ullen, utilstrekkelig og usikker følelse.
Jeg har vanskeligheter med å viske ut ord som Mr Amélie og jeg fikk høre rett etter fødselen. Mens vi egentlig hadde nok med å få i gang ammingen, klare å sove ut og ikke minst venne oss til det å bli foreldre. Ikke bare ble jeg lei meg, jeg ble overrumplet av noe ubehagelig som begynte å skyggelegge det som jeg trodde var lyst og godt. Det er ikke sikkert ting var ment så voldsomt som det opplevdes, men det er nå en gang slik - at vonde ting fester seg.
Jeg er for å legge ting bak meg; både filleting og større ting. Jeg er ikke typen som går og bærer nag heller - det fører jo ikke noe sted. Men sårende og kritiske ord skaper usikkerhet. Usikkerhet fører til vurdering. Man vil føle seg fri, men knebles. Man vil springe videre, men det er vann i støvlene. Uansett hvor man går, er man redd for å tråkke feil.
Jeg undrer meg over at mennesker kan stille krav til andre, når de både er i en helt annen situasjon og i tillegg er totalt forskjellige fra en. Hvorfor skal det være så vanskelig å sette seg inn i andres menneskers liv?
Uvilje eller laber interesse for å sette seg inn i andres situasjoner, skaper lave tak og høye terskler. Det er kritikk og krav som skaper skiller - ikke ulikheter. For manglende raushet, skaper usikkerhet. Og usikkerhet knebler og hemmer. Det skapes ufrihet, man blir vurderende og man klarer ikke blomstre som den man er.
Gir vi andre raushet, skaper vi frihet og glede. Det blir en god stemning, det skapes tillit og åpenhet.
Ulikheter skulle være en berikelse. En motivasjonsfaktor for å bli kjent og nærme seg hverandre. Når vi godtar hverandre, skapes trygghet. Vi får lov til å være oss selv, det blir lett å være ærlig. Og ofte finner man ut av man ikke er så forskjellige heller.
Er det ikke dette som er toleranse?
Dette er ting jeg tenker mye på innimellom. Som for eksempel nå - når jeg burde sove. Men når tankene kommer og tristheten stjeler søvnen, er det bedre å formulere noen tanker enn å stirre i mørket.
Jeg håper og tror at det triste langt der inne skal gå bort. Kanskje har det bare vokst inni meg. Jeg får prøve å gjøre mitt for å file bort terskler. Kanskje bare ikke når det er natt.
Tusen takk for alle koselige hilsener og gratulasjoner i forbindelse med bursdagen min på onsdag!
Dette året ønsket jeg ikke å gjøre så mye ut av den, men jeg hadde en kjempekoselig dag for det. Noen ganger er man i modus for fest og moro, andre ganger liker man det nedtonet og enkelt. Jeg hadde dessuten det koselige julebordet med barseljentene på mandag, så det holdt å ha fokus på det. I grunnen har jeg det så bra om dagen, så det er omtrent som å ha bursdag hele året. Jeg har en flott mann og en nydelig sønn - hvilken gave! -, gode venner, gode naboer, en fin familie, jobb og alt jeg trenger. Dessuten har jeg permisjon. Life is good!
Likevel er det såklart godt å kjenne på gode følelser den datoen man tilfeldigvis ble født. Jeg ville ikke ha noen gave i år (vi skal heller gjøre noen nødvendige investeringer som kommer oss alle tre til gode), men man kommer langt med gode ord og frokost på senga. Det er alltid like spennende å få bursdagskort fra Mr Amélie. Han bare roter litt i boksen min med kort og pappting og finner noe han liker. Hehe. (I fjor fikk jeg et påskekort med sløyfe og kaniner som jeg selv hadde laget for mange år siden. Jeg må le!) I år hadde han stjålet et av de nyfremkalte bildene av Jesper og skrevet på baksiden. Luringen! Han var veldig god der han kom inn; først med en blid gutt med body, michelin-lår og frydehyl, deretter med et overfylt fat med frokost, kort og kaffe. Min første bursdag som mamma. Og min første bursdag som liten familie på tre.
Her er vi i sommer en gang :)
I ti-tiden trasket jeg avsted til Trill & Trall; dvs babysang i kirken like ved her. Det er et veldig populært tilbud som tiltrekker seg mange mammaer og miniknerter i alle slags størrelser og fasonger. Babyene elsker det! Etter sangstunden spiser vi god lunsj. De søte pensjonistdamene fyker rundt med q-tips-bein og serverer påleggsfat og rundstykker, klapper babykinn og passer på så alle får kaffe eller te. Jeg må si dette er et supert tiltak! Veldig koselig å bruke bursdagen sin til dette. Etterpå ba jeg med en del jenter hjem på is, varm brownies og leftovers fra mandagskvelden. Vi var altså seks mammer og tilsvarende antall barn. Veldig koselig! Fikk nydelige märtaliljer av ei venninne - de lyser opp i vinduet ut mot veien her nå.
Etter at jentene var gått og Jesper hadde sovnet, skulle jeg til å sette meg ned og lese litt. Da ringte det plutselig på døren. Hvem banket på? Hvem andre enn hybelgutta! Der stod 3 stk go'bein - egentlig på vei til konsert - og sang Happy Birthday med boyband-skru. Hvis det er lov å si det, så må jeg jo bare få si at de var fryktelig søte der jeg tittet ned på dem fra øverste trappetrinn. De er selvsagt tøffe-kule-barske også.
Jeg fikk krone, gave og bursdagskort (som var skodd over nøyaktig samme lest som kortene jeg gav dem tidligere i høst, hehe). Det stod noen gode ord der også. Slikt går rett hjem hos Fru Amélie - som de for øvrig mener både er husmor, huseier, lav og leken. (I hodet mitt dannes et bilde av en kortbeint og kakebakende husmor som fyker rundt og ler, spiller fotball og danser fugledansen mens hun passer på at leieinntektene kommer inn på konto. Hehe! Der har du meg!)
Amélie prøver fotografering-av-seg-selv-i-et-speil for å vise fram den fine krona. Krona synes knapt, jeg sjeler, og bildet er uskarpt, men her er bursdagsbarnet med sønn i stua. På bildet under har Jesper fått låne krona. 
Så senket stillheten seg. Neida. Eller joda. Eller - det vil si; jeg slappet av litt før Jesper og jeg dro til byen. Der tuslet jeg rundt med vogna og gjorde noen ærend, før Mr Amélie hentet oss etter sin lange jobbdag. Som en perfekt avslutning på dagen, spiste vi god mat, planla og gjennomførte Huseiernes Sweet Revenge. Men dét - det får komme i et eget innlegg
PS! Søte mamma - tusen takk for marsipanbrødene og den fine prikke-pungen (Hvorfor må slike søte ting hete noe så grusomt?! PUNG liksom!) som jeg fikk i posten ved siden av den andre store gaven. Ble kjempeglad! Du kjenner meg! :)
Typisk meg. Å gå rundt å tenke på alt mulig. Jeg liker det i grunnen. Det er interessant å tenke. Fabulere, resonnere, reflektere, analysere. Finne ut av, få innsikt i, lande på noe. Slik har jeg alltid vært. Ofte surrer resonnementene rundt oppe i hodet i lange tider. Litt ubevisst i grunnen. Plutselig ser jeg ting klarere. Voilá - og lyset i tunnelen er et faktum. (Dvs: Man er fortsatt i tunnelen, men veien ut synes lettere.)
En ting jeg har tenkt mye på i høst er alder og identitet. For to år siden tenkte jeg lite på dette. I hvertfall ikke nevneverdig. Tenkte jeg noe var det i retning av "Ah! Det er deilig å bli voksen!" Deilig å modnes, bli tryggere, klare å legge noen ting bak meg. Deilig å ha funnet seg selv, å ha en formening om identitet og retning på livet. Deilig å gi beng i små aldringstegn - føle seg ok selv om alt ikke er perfekt. Godt å ha funnet den rette. Storslagent å være eiendomsbaron (gjeldsslave). Fint med økende yrkesidentitet. Ikke minst usannsynlig spennende å nærme seg tidspunktet for å begynne med Prosjekt Baby.
Så var jeg der - at jeg fikk barn. I juni ble jeg mamma til en liten prins. Fantastisk! Rørende! Sterkt! En utadæsjælopplevelse av dimensjoner. Jeg hadde båret dette lille livet i magen i 40 uker! Gått gjennom en fødsel! Vips satt jeg der med en myk, liten kropp i armene. En sønn. Min sønn!
Jeg har hørt at det kan røre ved identitetsprosesser å bli foreldre. Jeg har gode venninner som har delt sine innerste tanker om dette. Gode tanker, fine tanker, mer utfordrende tanker. Hvem er jeg nå? Hva kan jeg tillate meg å si og gjøre nå? Hvordan ER en mamma? Hva slags mamma vil jeg være?
Jeg hadde i grunnen tenkt og trodd jeg var ferdig med identitetsspørsmål. I hvertfall med de tyngre, mer intrikate spørsmålene. Årene mellom ca 21 og 26 var en periode det skjedde mye. Rundt meg og inni meg. På godt og vondt. Jeg måtte gjennom både identitetsprosesser, troskrise og nyorientering, eller hva jeg skal si. Det er for langt og til dels personlig å dele her, men jeg kan vel si det slik at disse årene på mange måter var tøffe. Så fant jeg ut av ting. Jeg reiste meg igjen - etter å ha tryna i en bratt og høy vegg. Og jeg landet.
Men - identitet er nok ikke noe man blir ferdig med. Kanskje man jobber med slike spørsmål mer eller mindre gjennom hele livet? Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde jeg nærmest var ferdig med disse prosessene. Vi er jo ikke statiske figurer. Vi er levende, dynamiske, i endring. Vi påvirkes, vi søker - og vi finner. Det vil vi nok gjøre hele livet.
Å ha blitt mamma har gjort noe med meg. Som hovedoverskrift har det gitt livet mitt en ny dimensjon. Jeg ser noen ting jeg ikke har sett før. Jeg forstår noen ting jeg ikke har forstått tidligere (men trodd jeg har forstått). Jeg bærer på en lykke. En usigelig takknemlighet. En enda sterkere dybde - kombinert med en ny sårbarhet.
Så var det underoverskriften. Den spør: Hvem er jeg nå? Er jeg den samme? Hvem vil jeg være? Underoverskriften hvisker bare lavt i bakgrunnen. Den er ikke støyende og plagsom. Den er interessant. Like fullt er den litt uoversiktlig. Ja, faktisk.
Min nye rolle, kombinert med å ha passert de magiske 30 (for nøyaktig et år siden), har skapt en del tanker og følelser som jeg har vært inne på tidligere. For - som dette innlegget begynte med - nå tenker jeg over alder. Hvor gammel eller ikke-gammel er man når man er 31? Det høres så "gammelt" ut, men jeg føler meg ikke så gammel der jeg spretter rundt og tuller og traller.
Det er ikke så fryktelig lenge siden jeg litt ertende fikk spørsmålet (av en av hybelgutta): "Err'u kommet i 30-årskrisa eller?" Nå vet ikke jeg om det er noe som heter det. Hørt om 40-årskrisa, men usikker på hva en krise ti år før dette innebærer. Jeg svarte en rungende nei, for å si det slik. Like fullt har spørsmålet hengt igjen i hodet som et undrende ekko i hjernebarken. Har jeg det?
Vel, fortsatt nei til at jeg er i krisetid. Men i aldersprosesser? Tja. Jeg tror kanskje det. Jeg stiller meg en del spørsmål - både bevisst og ubevisst - og jeg finner gradvis noen svar. Jeg overraskes også av ting på innsiden av meg; ting jeg ikke visste at var der. Jeg må nok en gang slå fast at vi mennesker både er enkle og kompliserte på én gang.
Samtidig er jeg overrumplet av en ny redsel: Redsel for å bli kjip og satt. Redsel for å forfalle de luxe. Redsel for å bli en ukondisjonert treigstump med slapp hud og rødmusset fjes. Jeg ser på gamle bilder og ser jo jeg har blitt eldre. Livet begynner å sette bittelitt spor. Skjer sporsettingen i forrykende tempo etter dette? Vil jeg bli en sånn rar mamma som lilleknert og de evt andre barna flirer av på bakrommet? Som de blir flau' av? Som enten er for teit eller for umoderne eller for kjip eller for streng eller for ettergivende eller for lite fancy eller for lite eller for mye en-million-ting-som-dukker-opp-i-hodet? Hvorfor alle disse tankene sånn plutselig? Tenkte jeg på dette i fjor? Nei. Tenker jeg på dette i år? Ja.
Hvorfor? Jo, for jeg er i aldersprosesser. Jeg har blitt mamma. Og jeg er Amélie. Den tenkende. Den hun alltid har vært.
Da er det i alle fall én ting som er konsistent.
.jpg)
