Tips søkes: Mobiltelefon

Hei på deg på fredagskvelden! Før jeg går løs på å besvare kommentarer under, må jeg legge ut et tips søkes-innlegg igjen. Jenta skal nemlig kjøpe ny mobil.

Jeg sverger til Nokia og kommer nok til å kjøpe det også denne gang, eventuelt en Samsung. Har aldri vært spesielt kreativ og avansert i mobilveien. Har ofte tatt over mobiler etter kamerater, sist gang en venninne, og gidder aldri lese bruksanvisninger. Den skal være brukervennlig, god å trykke på (misliker bittesmå taster) og ha god batterikapasitet. Den må gjerne ha et all right kamera.

Igår og idag har jeg tittet på mobiler. Begge steder jeg har vært har de vært veldig opptatt av at jeg bør kjøpe en mobil med touchscreen. Det er framtiden. Lizm. Hm.

Bør jeg?

Jeg synes det er så veldig uvant. Jeg liker å kjenne de små fysiske "kneppene" under meg. Mulig jeg er litt gammeldags. Kanskje et vanedyr. En oldis på mobilfronten. Hva synes dere? Er det flere som meg der ute som har dristet seg til å gå over til touch? Er dere fornøyd? Er det en vanesak? De to jeg har blitt anbefalt - selv om de er ganske forskjellige - er Nokia 5800 XpressMusic og Samsung S8000 Jet (Sistnevnte kalles visst The iPhonekiller...). Og nei, jeg kommer ikke til å kjøpe iPhone.

Men skal jeg heller gå for en all right og fin knepp-knepp-telefon? F.eks Nokia 6700C eller Nokia 6600I? Er egentlig ikke typen til å legge så mye penger i en mobil.

Alle gode tips og synspunkter mottas med STOR takk! Konkrete mobiltips også!

God helg!

Lykken er...

Lykken er å ha en liten sønn. Spesielt å ha en sønn som sover fredfullt med "hjallislue" og som smiler skjevt og hjertelig når han våkner fra formiddagslur. Mye som blekner i forhold da.

Anbefaler forresten økologisk silkelue. Denne har jeg kjøpt på Helios. Liker mykheten, de finstrikkede maskene og den nostalgiske hjelmfasongen. Jesper har tydelig hake med kløft etter pappaen (synes godt på bildet under), og med denne lua får han hjertefjes. Herlig! :)

Done that!

Nå satser vi på at det ikke blir noen svinepine her i gården - nå er nemlig vaksine i boks både for Mr Amélie og meg. Lilleknert i midten er grunnen til at vi kunne ta den idag. Idag ble nemlig familier med barn under seks måneder prioritert. Like greit å få det gjort. Jeg er ikke blant dem som er skeptiske til vaksinen. Jeg fokuserer mest på at jeg ønsker å redusere smittefaren egentlig.



Vil du ha et eksperttips? Møt opp ca en halvtime før de stenger for dagen! Da er det lite kø. Vips - så er du inne og får et stikk. Vi fikk tipset selv, og jommen stemte det ikke. Det er mest kø på begynnelsen og midt på dagen. Foreløpig har jeg ingen bivirkninger.


Har DU tatt svinepinevaksine?

Akkurat nå

Mens vi venter på nye innlegg, må jeg bare dele øyeblikket med dere. Sitter her med en kopp deilig americano, julemarsipanpølser og musikk. Fikk nemlig en invitasjon til Spotify av naboen istad, så nå koser jeg meg med alle mulig slags sanger jeg får innfall om å høre på. Mr Amélie lager middag (Jada - man skal vel strengt tatt ikke fortære tre stk marsipanpølser FØR middag, men nå måtte jeg bare skeie ut av sunnheten min littegrann), lilleknert tar seg en lur, og det er koselig høstmørke ute. Vi er litt slitne av forkjølelse, lang kjøretur hjem fra Vestlandet igår og lite søvn natt til søndag (ikke så greit å være syk når man er en liten knert), men det hjelper på med en deilig sosedag her hjemme. Jeg føler meg litt kvikkere idag. Og så hadde vi en fin helg. Hurra for alt positivt!

See you around! :-)

Vi yter litt rettferdighet...

Hå-hå! Her skal vi jammen meg sørge for litt balanse sånn i forhold til gamle bilder. En oppmerksom jente ved navn Marit, gjorde meg idag oppmerksom på at det ligger en haug med gamle bilder på fjesboka av ungdomsklubben som Mr Amélie en gang var leder for. Blant annet noen bilder av han. Hun tenkte det kunne være interessant for Amélie å se...

Selv om jeg har sett en del gamle bilder av min kjære, og jeg vet han en gang hadde langt hår, sitter han ikke akkurat og ruger på mange bilder selv. Så å se DETTE gamle bildet...


er fantastisk gøy! Hehe, litt av en type! Jeg bare spør - hvor er Metallica-t-skjorta og luftgitaren?

Ikke ante jeg at gutten hadde krøller! Min kjære har tykt, blankt hår, men jeg har aldri sett en krøll der. Moro!

Med mine pjuskelusk-krøller, er det dermed en viss sannsynlighet for at barna våre arver de genene. (Men måtte de virkelig arve tykt-og-blankt-hår-gener framfor pjuskelusk! ;-)

Gamle bilder er gøy!

Her er Mr Amélie og meg fra "vår tid" (nærmere bestemt for 2 år og 5 kilo siden). Måtte nesten ta et fra samme vinkel:


Vel, hvor er han kjekkest? Burde han spare til langt idag? ;-) Kanskje noen av mine lesere til og med husker han fra denne tiden? Har hørt noen rykter om en grorud-palme...

Fascinert av mennesker

Jeg har alltid latt meg fascinere av andre mennesker. Enkelte mennesker fascinerer meg og inspirerer meg rett og slett! Ble sittende og tenke litt på hvorfor og kom frem til følgende:

Jeg blir fascinert av mennesker

- som har selvtillit uten å være høye på seg selv
- som utstråler trygghet og en livsro
- som betrakter folk rundt seg med et åpent blikk (versus forutinntatte meninger)
- som gir andre raushet og rom
- som er trygge på seg selv og den de er
- som har egenskaper og talenter jeg selv ikke har
- som har noe å lære meg og andre
- som har særtrekk – enten det gjelder utseende eller personlighet
- som er dyktige med ord
- som skaper liv og glede rundt seg
- som har kommet langt i livet – sett i forhold til seg selv (f.eks et lite barn med et stort talent, en ung gutt som tenker modent og reflektert, en ung mamma som er veldig bevisst morsrollen og som gir alt inn i forholdet til sitt lille barn...osv)
- som byr på seg selv (gir respons, stiller spørsmål, tør å være åpen og dermed gjøre seg selv litt sårbar)
- som er gode/ godhjerta (snillhet er undervurdert)
- som ikke har behov for å trykke andre ned
- som bruker sine evner og talenter til det beste for andre og seg selv
- som innrømmer feil og viser villighet til å gå i seg selv
- som har og tar initiativ (tafatthet er rett og slett både stusselig, turn-off og regelrett disgusting!)

De færreste har selvsagt alle disse egenskapene på én gang, men på vår reise gjennom livet møter vi gjerne mennesker som er i besittelse av en eller flere av dem. Å bli fascinert av andre mennesker, er for meg en sann berikelse. Det gjør nemlig at jeg bevisst og ubevisst tenker gjennom hvorfor jeg blir fascinert... og det gir meg nye idealer og noe å strekke meg mot. Ikke minst er det spennende å være sammen med fascinerende mennesker - man blir så glad, inspirert og oppløftet!

Hva og hvem fascinerer deg?

Gratulerer med farsdagen!

En stor gratulasjon (før dagen tikker vekk) til alle pappaer der ute som står på og legger hjerte og sjel i å være gode pappaer. Ikke minst en ekstra gratulasjon til Mr Amélie som er en veldig, veldig god Jesperpappa... og til min egen pappa. Selv om man er voksen og står på egne bein, slutter man ikke å være glad i pappaen sin. Takk for alt du har lagt ned av tid og hjelp, for råd, lytting, engasjement, komplimenter, gaver og opplevelser i livet mitt.



Bildet over viser Mr Amélie på vår første trilletur etter at lilleknert kom til verden.

Melankoli

Melankolske vinder. De kommer de også. En sang, en stemning eller en tanke utløser det gjerne. Plutselig trekkes jeg inn i en tankevirvel - og blir der.

Jeg har et slikt øyeblikk nå. Er alene i huset. Min lille sønn sover formiddagslur, og jeg hører på en cd jeg ikke har hørt på en stund. Vanligvis er jeg klar i tanken og kan sette ord på det jeg har på innsiden. Når melankolien treffer meg, er det vanskeligere å se tankene klart.

Følelser blander seg med fornemmelser. Savn og tristhet møter takknemlighet og lettelse. Gode minner strømmer i takt med ting som har vært vanskelig for meg. Forvirring og tvil smyger seg rundt overbevisning og tydelighet, og ambivalens blir hengende igjen i luften og dirre. Et ønske om å utgjøre en forskjell ser nederlagsfølelser i øynene, og jeg blir minnet om ting som ikke har gått slik jeg ønsket. Oppe i det hele, kjenner jeg ro over alt som har lagt seg til rette, alt som har lyktes, som har gitt meg glede.

Det er godt å kjenne litt på melankoli iblant. Jeg kommer i kontakt med det innerste, med dybdene, med de hemmelige rommene. For selv om tankene er tåkelagte og ingenting synes tydelig, kjenner jeg meg i slike øyeblikk desto mer levende. Mer hel. Mer... ekte.



(Har skrevet om lignende melankolske øyeblikk i teksten Å favne livet. Og La vita e bella beskriver lengsel og på sett og vis også melankolske strømninger. )

Bildet er funnet på suckatlife.com.

Lilleknert 5 måneder

Idag er gutten vår fem måneder gammel. På kontroll igår målte han 63.5 cm og veide 6220 gram. Ikke blant de feteste gutta i gata, men akkurat passe stor nok og følger sin egen kurve. Han smiler, pludrer, "prater", lager syngelyder, fekter med armer og bein, spiser på tærne sine, ruller fra mage til rygg og omvendt, ler, liker å bli kastet puter på (!), sover lange formiddagslurer, elsker mat, liker å bli båret rundt, koser seg på trilleturer ... og bruker evinnelig lang tid på å sovne på kvelden. Og idag har vi prøvd maisgrøt for første gang.

Gode, gode lilleknerten min! :)

Interiør og sånt

Ikke overraskende er det visst populært med interiørinnlegg her på bloggen. Selv om jeg ikke har noen rendyrket interiørblogg - til det er jeg altfor glad i å fabulere og filosofere om andre ting - synes jeg det er moro å dele noen glimt av oppussingen vår.

Det eneste er at det er litt mer tiltak å interiørblogge for meg enn å publisere vanlige skriblerier. Jeg har "en million" oppussingsbilder i gamle mapper på pc'n min, og skal jeg ta nye bilder føler jeg at jeg må rydde og ordne kriker og kriker. (Bort med babygym, matter, vippestoler, vogner, puter, smokker, kattehår, klesstativer, kaffekopper, clementinskall... Puh!!) Ja, jeg bør i det hele tatt ha godt dagslys, kameraet klart og en kjekk usb-kabel til å overføre bilder med etterpå... Dette kræsjer ganske ofte med amming, barseltreff, trilleturer, babysang, kafébesøk eller kvalitetstid med familie og venner.

Derfor vil jeg bare melde fra at det kan være lurt å smøre seg med tålmodighet. Det blir mer interiørblogging, men det blir ikke ikveld - for å si det sånn. MEN - plutselig interiørblogger jeg igjen. Førstepri nå er å svare på et leserspørsmål om den hvite murveggen på kjøkkenet vårt.

Og har dere flere interiørrelaterte spørsmål eller kommentarer, er feltet under en perfekt anledning til å slå til.



Bildene over er fra oppussingsprosessen vår. Hehe.

Interiør: Sofa- og tvkroken i stua vår

Da jeg for litt siden spurte dere lesere om det var noe dere ønsket mer av, var det flere som nevnte interiør. Skal bli, skal bli!

Som flere av dere vet, pusset vi opp hele 1.etasje i huset vårt i 2008. Vinylbelegg, gammelt gulv, bestemorstapeter og gusjegule farger måtte vike plassen for nye, lyse vegger, nytt listverk og nytt eikegulv. Isolasjonen ble bedret, vi satte inn nye vinduer i stua og byttet ut den gamle parafinovnen en klebersteinsovn. (Mer om den HER.) Jeg har i tidligere innlegg delt glimt av både oppussing og innredning (klikk HER for å se). Denne gangen har jeg lyst til å vise noen bilder fra stua, primært sofa- og tvkroken vår.


Øverst og på bildet over ser dere tv-kroken. Vi har malt en fondvegg i fargen SOLID. Forøvrig er resten av veggene malt med LYS ANTIKK. Tak og listverk er kritthvitt. Dette er vi utrolig fornøyd med! Fargene harmonerer godt sammen, og hva angår fondveggen er den både fin å se på og behagelig ift tv-titting. (Jeg har hørt det kan være litt slitsomt for øynene å stirre på en tv plassert på en kritthvit vegg.) Tv'en vår er en 40' flatskjerm fra Samsung. Tv-benken er - tro det eller ei - en veldig praktisk og fin benk i høyglans fra Jysk. Den har to store skuffer på hver side som rommer både ledninger, rot og dvd'r.

Det er alltid slik når man pusser opp, at man ikke helt hvordan det ser ut eller fungerer før det er gjort. Man gjør seg noen tanker, planlegger og fikser, men hvordan det blir til slutt er alltid spennende...


Denne hylla er et eksempel på en løsning som ble veldig bra! Vi hadde behov for hylleplass, og jeg "designet" en innebygd hylle til bøker, cd'r og dvd. Vi kjøpte billige, tykke hobbyplater på Bauhaus (2,5 meter lange - koster 199 kr/stk), og Mr Amélie snekret og malte. Snakk om samarbeid! :-) Den øverste kanten er rett og slett en forlengelse av taklisten. Vi sjekket hensyn og lovverk knyttet til brannforskrifter, og heldigvis var det mulig her hos oss å gjøre det slik. Hyllen har ingen bakplate. Det er også mulig å "vippe den ut" dersom det er behov for å komme til brannveggen.


Her er litt av sofakroken. Sofaen er en pen, enkel og rimelig 3,5 + 2,5 setesssofa med gråbeige farge. Den heter Monza og ble kjøpt på fabruarkampanje på Bohus. Vi valgte å kjøpe bein i forkrommet stål. Det var nemlig mulig å bytte ut de mørkebrune trebeina. Vi syntes den ble litt tøffere/ freshere med stålbein. (Det kommer ikke frem på bildet, men jeg får vise dette en annen gang.)


Gode puter er et must, synes Amélie! (Det synes ikke Mr Amélie - som godt kunne levd et putefritt liv. "Hva skal man med alle de putene? For noe pes!") De gangene jeg bare kjøper trekk, pleier jeg å kjøpe innerputer av dun på Kremmerhuset Ting&sånt til 79 kr/stk. Disse er gode og enkle å "fluffe". Fra venstre: Lammeskinnspute med telefonkrøller fra Betlam, stoffpute i pudderosa og sølv fra Home Day Birger et Mikkelsen (begge kjøpt på ChicLiving i Tønsberg), og innerst hvit silkepute med brodereier og små perler fra Kremmerhuset.


Vi valgte å investere i skikkelige gardiner, dvs vi fikk dem sydd på mål. På den ene veggen har vi en skinne i taket, og hvite lingardiner som går fra tak til gulv. Dette gir økt romfølelse og en illusjon av høyere takhøyde. Ikke minst er det pent. På motsatt vegg - i spisestuedelen - har vi liftgardiner i samme stoff som ligger inni vinduskarmen. Da kommer liksom de brede, profilerte listene til sin rett.


Fra stuevinduet bak sofaen. Her har mange planter tatt kvelden, skal jeg si dere! Det som funker best hos oss pga mye sollys hele dagen, er noen litt finere sukkulenter. Den innerst der kan på avstand forveksles med et oliventre (men bare på avstand) - men er rett og slett en kaktuslignende plante. Ytterst til høyre har vi på gråværsdager en fin eføylignende plante.


Til slutt tar jeg med noen bilder fra spisestuedelen. Jeg er veldig glad i stearinlys, og på den gamle sjenken har jeg alltid et stort fat med lys og lykter. Koselig og stemningsfullt. Hva angår det sære brudebildet i midten, er det et resultat av hybelguttas sprell. En helg de passet katten vår, byttet de nemlig ut brudebildet vårt med "et random 80-talls-brudebilde". Hehe - og så har det visst bare blitt hengende...


Denne gamle, store, brune, flotte sjenken er arvegods. Vi er veldig glad i den! Bare se på de beina! Reine horselegs'a altså! Den passer inn på den lange stueveggen, den rommer mye og er fin å se på. Etterhvert skal vi omlakkere den til en dypere brunsort farge hos en møbelrestaurerer, men det får bli på sikt.

Så har jeg et spørsmål til slutt. Jeg har nemlig ikke veldig peil på fotografering med speilrefleks og hater bruksanvisninger. Dere som tar en del interiørbilder, hvordan gjør dere det for å få klare, gode bilder? Jeg mener, enten blir de altfor kontrastfylte med blits (lys forgrunn og mørk bakgrunn - isj!), eller så blir de veldig perfekte i forhold til lyset, MEN altfor uklare. se f.eks bilde nr 2 fra tv-kroken. Noen tips?? Hva gjør dere egentlig, f.eks du Emmeline??

Håper dette innlegget kan være til inspirasjon eller - eh - forlystelse. Bare spør om dere lurer på noe! :)

Følsomme glimt

Midt i all takknemlighet, glede og lykkeopplevelser, kan jeg enkelte dager oppleve at mer følsomme – eller sårbare – vinder sveiper over meg. Jeg blir vurderende, analytisk, selvkritisk.

Jeg har det veldig bra om dagen. Og har jeg det godt og føler meg glad og fri, gir jeg desto mer av meg selv. Jeg prater i vei, deler, spør, undrer meg, ser på mennesker, samtaler, tuller og ler. Jeg føler ting flyter, og kjenner meg ett med øyeblikkene, eller hva jeg skal si. Jeg glemmer hindringer og begrensninger, og hopper blidt fra stubbestein til stubbestein.

Når man har det slik, er det godt å være seg selv. Man bare lever og er til. Smiler, ånder, vibrerer og lever. Man bare ER – uten å tenke over hva man er, hvor man er eller hvordan man er. Og slik er det jo stort sett det meste av tiden. Det handler om å ha funnet en trygghet. Om å være til uten å være så opptatt av den man er.

Så plutselig kan det komme sveip av gammelt mindreverd. Av kritikk og begrensningstanker. Jeg får innvendig mysende øyne og tenker plutselig over filleting jeg har sagt eller gjort. Kanskje blir det oppfattet feil. Kanskje jeg burde si litt mer slik, gjøre litt mer sånn. Mulig jeg er for avslappet på enkelte områder, for lite avslappet på andre.

Katapulter dynget med negative og krasse ord suser mot meg. Jeg blir minnet på vonde, såre ting. Ord som har smertet. Situasjoner jeg har følt meg liten i. Den sterke, trygge meg, forvandles i små glimt til en bitteliten teskjekjerring som selvkritisk tar innover seg ting hun ikke ville brydd seg om sånn til vanlig.

Glimtene varer ikke så lenge. Jeg snakker meg som regel til fornuft igjen ganske fort, glemmer det hele og hopper videre til nye stubbesteiner.

Men reflekterer jeg litt rundt det, vet jeg veldig godt hvorfor jeg får disse glimtene, disse følsomme sveipene av analytisk selvkritikk.

Og slik er det kanskje bare.




Bildene er hentet på Morguefile.com.

Den unge Amélie

WARNING! Gjør oppmerksom på at dette er et veldig selvsentrert innlegg ;-)

I et blogginnlegg for lenge, lenge siden kom jeg inn på et eller annet som hadde med den unge Amélie å gjøre. Finner ikke igjen innlegget, og husker heller ikke av eller hvorfor, men i en kommentar lovte jeg i alle fall å rote frem et bilde fra da jeg var rundt 17 år. Det begynner å bli en god stund siden, men nå har jeg fått rotet litt i gamle esker og lånt scanner av hybelgutta, så da er det vel bare å laste opp gamle bilder.

Vel - tar likesågodt med noen før og etter jeg var 17 også, jeg.


Her er jeg som bitteliten. Sitter på en stubbestein og nyter livet.


På sommerferie på langs svenskekysten. Kan ha vært rundt 9 år her.


Tja - hva skal man si? Her er jeg rundt 17 år. Har lånt pappas (!) lusekofte. Pleide å sniklåne den når jeg var kald. Alltid vært en frysepinn, jeg skjønner du.


Og her er Amélie sommeren-96. Dvs at jeg var 17,5 år :-) Lilla UNO-genser var en sikker vinner på denne tiden, hehe.


Her er jeg som 20-åring. Those were the times, gitt!


Alltid vært en fjasemarte! Her driver jeg og synger og tuller. Er 21, tror jeg. (Micha - ser du hvor bildet er tatt? :-)

Har flere gamle bilder, men de får jeg slenge inn litt senere. Avslutter uansett med et bilde tatt denne uken. Nå er jeg Amélie - mamma og snart 31 :-)

Høsttur i ettermiddagssol

Jeg går mange turer i uka med Jesper i vogna. Korte og lange. Alene og sammen med andre. Med mål og uten mål. I forrige uke gikk jeg tur en tidlig ettermiddag - bare meg og Jesper.


Det var så nydelig lys den dagen. Jeg måtte bare dra opp kameraet av veska og forevige de fine fargene.


Fint og stille ute. Bare fuglesang, bildur fra forbipasserende og lett vind i trærne.


Jeg tittet og tittet rundt meg.


Sola varmet og lyste opp landskapet.


Kjente på lykke der jeg trillet, trallet og sugde inn inntrykk fra naturen rundt meg.


Ingenting slår fine høsttrær!


Eller siluettene av trær og bygninger i ettermiddagssol...


Farger og kontraster...


Spennende mønstre...


Et enslig tre som vaier i vinden...


Fikk så mange fine tanker der jeg gikk. Tenkte på tiden nå, tiden fremover. Prioriteringer, verdier, hva som er viktig her i livet. Lykke, hverdagsglede, sanseinntrykk, sjelefred.


Siste rest av sommer hilser på...


Høstfarger!


Hvordan går det an å ikke like høsten?


Turer som denne gjør mye med meg. Kjenner meg levende når jeg vandrer ute i nydelig landskap, puster inn frisk, kjølig høstluft og nyter strimer av ettermiddagssol som prikker i kinnene. Er så glad for at jeg har permisjon akkurat nå. Livet er rett og slett godt.

Nyt høsten dere også! :)

Regina Spector: Fidelity

Regina Spector er slett ikke dumt en tirsdag i oktober.

Fin helg, joggende mamma og leggestund

Dette har vært en kjempefin helg! Mye sosialt; vi har både vært på besøk og hatt diverse besøk. Til med litt rydding og viktige ærend har vi fått til. Fine mennesker, god mat, kjekke gjøremål, langsomhet og lykkestunder. Kan det bli bedre?

Idag har vi hatt besøk av våre tre kjære naboer. (Nå må jeg få skrevet det innlegget om hybelgutta snart altså.) Mr Amélie og jeg lagde deilig kalkunmiddag, og etterpå drakk vi espresso og spiste is. Og hele huset var belyst av stearinlys. (Åh - julestemning!) Nå i kveld så vi filmen som samler trådene etter fire sesonger med Prisonbreak. Det er den beste tv-serien jeg har vært borte i faktisk. Nesten litt trist - at det hele er over.


Og så - jeg har ikke villet kringkaste det pga fallhøyden, men nå føler jeg at jeg er såpass i gang at det er greit å utbasunere at... *fanfare* : JEG ER I GANG MED Å JOGGE IGJEN! Jeg som ikke har trent ordentlig på seks år (med unntak av tapre forsøk på aerobic i stua, hehe), har endelig fått ånden over meg. På ca en uke, har jeg vært ute og jogget fem ganger. Motivasjonen er på topp, og formen er stigende. Det er klart, jeg merker det er en stund siden, men langturer med vogna har nok hjulpet noe. Synes det går bedre og bedre for hver gang, og jeg nyter å jogge ute i den friske, kjølige høstlufta. Ja, faktisk - jeg elsker det!


Selvportrettsbilde fra ikveld: Amélie som akkurat har kommet hjem fra joggetur...

Hvorfor denne plutselige motivasjonen? Vel, en blanding av at jeg lenge har følt jeg MÅ gjøre noe fysisk, post-graviditets-syndrom og et ønske om å stramme opp. Og så har jeg begynt å tenke masse fremover. Helsegevinst. Det å bli eldre. At jeg ikke ønsker å bli en sliten mamma uten overskudd til Jesper og de evt andre barna mine. Så - nå er jeg endelig i gang. Og jeg akter å fortsette med både jogging, trilleturer og mine påbegynte sit-ups. Og forhåpentligvis litt flere aktiviteter etterhvert.

Da jeg kom hjem fra joggeturen, gråt Jesper ganske så rabiat. Han har vært veldig urolig på kvelden i det siste, og desto mer mammadalt. Det er jo både litt koselig og litt slitsomt. Det ble til at jeg måtte fyke rett inn i mammarollen - i stedet for i dusjen - og bysse, synge, trøste, bære og holde hånda til lilleknert.


Måtte nesten knipse et bilde. Det ser ut som jeg holder lilleknertis litt dårlig her, men jeg lover - grepet om min lille sønn er stødig som fjell ;) Han elsker å bli båret på magen...

Jeg holdt på en god stund - først med bæring og så "lulling og stulling" mens han lå i senga. Etterhvert roet han seg, så jeg tenkte jeg kunne lese litt blogger mens han sovnet. Åh nei - det var ikke populært. Men med dataen foran meg, kom plutselig ideen om å finne barnesanger på youtube. LUR strategi! Med youtube-snutter som akkompagnement, sang jeg om Ole Brum, mus, katter, hunder og jeg-vet-ikke-hva til den store gullmedaljen.


Améliemams med laptop på fanget, og lilleknert i skuvsenga ved siden av...

Og Jesper? Han tittet opp, lyttet med store øyne og ble bom stille. Man bli jammen idérik av å være mamma! Og hvem hadde gjettet at youtube skulle bli et hjelpemiddel i leggestunden?


Vel, håper dere har hatt en fin helg alle sammen! Det har jeg! Jeg sier det igjen - jeg er så takknemlig for alt godt og fint i livet mitt. Jeg har virkelig ikke noe behov for glamour, store fester og dyre reiser. Fine mennesker, fin familie, gode venner, gode naboer, god mat, julestemning, ryddeprosjekter i huset, fin musikk og joggeturer i høstmørke - det er lykke for meg! Og i morgen er det barseltreff med verdens fineste barselgruppe.

Ha en god uke!



Prisonbreak-bildet er funnet HER.

Om mennesker, god og dårlig kjemi

Med jevne og ujevne mellomrom funderer jeg på fenomenet mennesker og kjemi. Det er mystisk, spennende, interessant og forunderlig. Samspill mellom mennesker interesserer meg, og den analytiske ”hangen” er aldri langt unna. Innimellom leser jeg også skriblerier der andre reflekterer rundt relaterte emner. Da kaster jeg meg over resonnementene med stor interesse. (En av mine favorittbloggere, Frøken Makeløs, skrev f.eks en interessant petit en gang med tittelen Hvorfor liker jeg deg ikke?).

For hvorfor er det egentlig slik at man kobler superlett med enkelte mennesker, mens man med andre opplever stakatto i kommunikasjonen? Noen ganger har man til og med så dårlig kjemi, at det oppleves som "fullstendig kræsj".

Jeg har tenkt en hel del på hva såkalt god kjemi egentlig er. Tenker man i samme tankebaner? Slik at man forstår hverandre lettere? Kommuniserer man godt, fordi man liker den andre personen. Eller liker man den andre, fordi man prater man lett? (Hva kom først liksom - høna eller egget?) Signaliserer man ubevisst en slags åpenhet, noe som videre skaper en trygghet i relasjonen? Er det noen grunnleggende likheter mellom personer som opplever god kjemi?

God kjemi kjennetegnes i alle fall av flyt i kommunikasjonen - som regel fra første stund. Samtalene løper av sted og man ler gjerne av mange av de samme tingene. Selv om man ikke nødvendigvis er enig i alt den andre sier, ligger det en gjensidig forståelse i luften som skaper åpenhet og klima for å nærme seg hverandre. Harmoni, flyt, respekt, gjenkjennelse, åpenhet og tiltrekning er ord som lett dukker opp. Felles humor også. Jeg tror man automatisk trekkes mot enkelte personer fordi det er noe ved vedkommende man liker og kjenner seg igjen i. Kanskje handler det om at man finner en klangbunn der, dvs noe som gir gjenklang på innsiden. Man trives rett og slett med mennesker man kobler lett med. Det handler om en følelse av trygghet, velbehag og gjensidighet. I noen tilfeller har man så god kjemi med folk, at det fører til fascinasjon, betatthet eller forelskelse også. Det har vi vel alle opplevd :-)

Jeg har lurt på om åpne mennesker med interesse for andre, oftere opplever god kjemi enn personer som er fulle av skepsis, arroganse og hovmod. Kanskje åpne mennesker sender ut flere "du-interesserer-meg-signaler", noe som sammen med gjensidighet i relasjoner, skaper flyt og god kjemi? Eller kanskje de arrogante og skeptiske har supergod kjemi med andre overlegne og kjølige skeptikere? Hm.


I motsatt ende av kjemi-skalaen, finner vi mennesker vi overhodet ikke har kjemi med. Selv om jeg for eksempel kobler greit med de fleste, har det hendt at jeg har støtt på personer jeg regelrett har dårlig kjemi med. Dette kan handle om mennesker som provoserer, utstråler noe veldig kaldt, som byr lite på seg selv, som skaper usikkerhet rundt seg ved måten å være på, som har en totalt annen humor enn meg, eller som rett og slett er så grunnleggende forskjellig at jeg føler vi lever på to ulike planeter.

Noen få ganger kan det dreie seg om at man føler den andre ikke liker en. Ikke bare føle heller; enkelte mennesker sender faktisk sterke signaler om at de ikke liker mennesker i sin omkrets. Eller det kan ligge en slags ullen arroganse i luften, noe som ikke akkurat inviterer til åpenhet. Men - noen ganger kan det bare være at man er så forskjellig, eller tenker i så ulike tankebaner, at man på en måte ikke finner noe nivå å kommunisere på. Enn hvor mye man prøver å "koble seg på", faller det i fisk.

Når jeg tenker på dårlig kjemi, assosierer jeg utrygghet, usikkerhet, manglende forståelse, sterk ulikhet, fordommer, skepsis, arroganse, dissonans, kulde og i noen tilfeller mangel på respekt. Ikke nødvendigvis alt på en gang såklart, men noe av dette. Kanskje først og fremst sterk ulikhet i personlighetstype blandet med skepsis.

Midt mellom god kjemi og dårlig kjemi og alle gradene av disse, har man den mer ”nøytrale kjemien”: Man prater greit, forholder seg fint, viser respekt – og det er det. Slik er det jo i forhold til en rekke mennesker man støter på her i livet.


Men hvorfor har man egentlig god kjemi med noen, og nøytral eller dårlig kjemi med andre?
Kan man jobbe aktivt for å påvirke kjemien man har med enkeltpersoner?
Har noen lesere erfaringer med kjemi som har "snudd"? (Det har jeg - begge veier egentlig.)
Hva gjør det med deg å føle god kjemi med folk?
Hva forbinder dere med såkalt god og dårlig kjemi?
Noen tanker om temaet rent generelt?

Dette her er fryktelig interessante ting, så har dere tanker, lytter jeg mer enn gjerne. Gonatt! :)



Bildene er funnet hos Morguefile.com.

Cute and clever

Bare et lite skrytebilde fra en stolt mams. Se, så stor han har blitt. Elsker han inderlig høyt. Cute and clever - det er det han er.

Godinatti, som jeg pleide å si til lillesøsteren min da hun var liten :) Nå skal nemlig Amélie legge seg.

And the winner is... [Oppdatert!]

Tusen takk for deltakelse i konkurransen og mange nydelige, inspirerende tekstmeldinger i kommentarfeltet. Synes det er kjempegøy å lese. Spennende å få innblikk i fine ord som flere av dere leserne har fått. Ord skaper og er en gave. Tenk hva du faktisk skape hos et annet menneske ved å taste i vei noen bokstaver satt sammen til en oppmuntring, et kompliment eller en kjærlighetserklæring!

Det var jammen ikke lett å kåre noen vinner. Skulle vi - altså Mr Amélie og jeg - velge en morsom, en original eller en vakker en? Vi plukket ut tre stk, en i hver kategori, og valgte så å trekke vinneren blant disse. Ble så mye frem og tilbake, at det føltes greit å trekke en blant tre utvalgte.

Kan jeg få en trommevirvel? Tam-ta-ram-ta-tam-ta-ram-ta-taaaaa! Vinneren av "Fiiinest SMS-konkurransen" er: Esmaraldas Hjerte!

Dette er hva hun skrev:

Fikk denne på en togtur for et år siden -fra en av mine aller beste venninner. Jeg rakk en kopp kaffe med henne på stasjonen før toget gikk, og denne tikket inn etter noen timer: "Går det bra på reisa? Eg vil berre seie at du er så vakker, og det ser ut som du har det så godt! Du minner meg på å nyte livet..:) Takk vennen!" Fantastisk å bli minnet på den gaven som vennskap er!!

Syntes det var en omsorgsfull og hjertevarm melding med livsnyterfokus fra en god venn. Omsorg, livsnytelse og godt vennskap er noe jeg er svak for - derfor ble denne meldingen plukket ut.

GRATULERER, ESMERALDAS HJERTE!

Du får en herlig cd med Nat King Cole og en liten ekstragave til i posten.



Selv har jeg som sagt en skriblebok med mange fine sms jeg har skrevet ned. Jeg har plukket tre som jeg opplever det er ok å dele. De aller, aller fineste holder jeg nok for meg selv, men jeg deler gjerne noen andre som har betydd mye for meg. (Okey, Amélie. Glem janteloven nå.)

Jeg har metervis med fine tekstmeldinger fra mannen min. Han er nemlig veldig flink til å si fine ord. Mange av sms'ene stammer fra tiden før vi ble sammen og de første månedene av forholdet. Meldingen jeg vil dele er personlig, men "delbar" - om dere skjønner. Den tikket inn i november-06, noen uker etter at vi ble sammen:

"Hei jenta mi! Jeg vil ønske deg en god morgen, og si at jeg er utrolig glad i deg. Jeg har det så godt sammen med deg, jeg tenker på deg nesten hele tiden. Det å få se godheten din og det å få kjenne nærhet til deg, gjør meg lykkelig! Og det gir meg lyst og en slags trang til å gjøre deg glad og lykkelig! Gleder meg til å gjøre nye spennende og ikke så spennende ting med deg. Gleder meg til å kjøre buss med deg! En morgenhilsen fra kjæresten din."

Synes den er så fin. Rett fra hjertet liksom. Mye kjærlighet, gode ord - og litt om hva et forhold innebærer; "spennende og ikke fullt så spennende ting". Det er jo slik det føles når man er glad i noen; det er fint å bare være sammen. Og så til slutt: "Gleder meg til å kjøre buss med deg!" Hehe. Hvor kom den fra? Vi skulle nok ut å reise, men synes liksom det er så sjarm at han tar med den supertrivielle tingen der til slutt.

***


For noen år siden fikk jeg en veldig søt og sjarmerende tekstmelding fra moren min. Mamma er flink til å gi uttrykk for at hun trives sammen med meg og gjerne vil sees. Dette fikk hun sagt veldig fint på sms en gang: "Kjære søte Amélie'n min. Kan ikke du ta ditt lille privatfly og komme for å ta en kopp kaffe med meg. Mamma."

Smelt. Verdens søteste mamma-sms.

***


Den siste sms'en jeg vil dele, er vel egentlig en liten "serie". Var litt til og fra ift om jeg skulle ta med denne. Vi nordmenn har lett for å bli dratt med i jantelov-dragsuget med en gang det kommer frem noe positivt om oss selv, så også jeg. Men pytt, lå gå. Er så fryktelig fint og morsomt det personen skriver. La deg inspirere! :) En venn av meg - vel, det lå litt rosa skyer i luften mellom oss, selv om vi begge landet på at det var venner vi skulle være - sendte meg disse fine ordene sent en kveld:

"Nå har du snakka om eller spist kebab hver dag denne uka. Hehe :) Du har definitivt mye xfaktor i deg. En liten uforklarlig ting som, ved at du gir så mye av deg selv, sprer glede og en behagelig ro."

På denne tiden var det ikke noe program på tv som het Xfaktor, nei. Sant og si var jeg litt usikker på hva uttrykket egentlig innebar, så jeg spurte han hva xfaktor var. Han svarte: "Xfaktor er det lille uforklarlige extra som gjør at noen skiller seg ut i mengden. Kommer fra sportsverdenen egentlig. Som en liten forklaring på hvorfor noen blir mere populære enn andre selv om de ikke er like gode i idretten sin som de beste :)"

10 sekunder etterpå peip det i telefonen igjen: "Forklaringen min ble litt misvisende. Du er jo selvsagt også best i idretten i tillegg til xfaktoren."

Jeg kjenner jeg må smile langt inn i hjerterøttene bare ved å lese dette mange år etterpå. Faktisk tror jeg at mye av min opparbeidede selvtillit kommer av ord fra mange fine mennesker som har betydd mye for meg opp gjennom. Man skal jo ikke akkurat bli høy på seg selv, men ektefølte ord fra signifikante andre (lærerskolerelatert ord) kan virkelig løfte en opp og få en til å se litt annerledes på seg selv. Slett ikke dumt. - Om man har vært en person som har strevd med dårlig selvtillit på yngre dager, mener jeg.

***

Vel - hvorfor ikke taste i vei noen go'ord til noen du er glad i? Regner med du har mobilen innen rekkevidde. Du aner ikke hva de ordene kan skape. Du er herved oppfordret!



Bildene er hentet på Morguefile - HER.

God helg!

Minner om at konkurransen - som vi godt kan kalle Fiiin SMS - avsluttes kl.00.00 i natt. Hopp HIT! Selv synes jeg den konkurransen er så søt, at jeg ikke kan skjønne at flere deltar :)

Og så vil jeg bare ønske dere en god helg! Er det fint vær der du bor, vil jeg tipse deg om å komme deg ut i det fine været. Det er så nydelig ute nå, at man kan få intense lykkeopplevelser av mindre. Bildet over er fra en deilig høsttur en venninne fra barselgruppa og jeg hadde med babyene våre nylig.

Vel - nyt helg, fri og høstsol!

Fine mennesker

Er så glad for fine mennesker i livet mitt. Gode mennesker med gode hjerter. Personer som sprer glede, inspirasjon og livsgnist. Mennesker som gir raushet og rom. Gamle og nye venner. Mennesker som lytter. Personer jeg har god kjemi med. Mennesker som prater og byr på seg selv. Gamle med livsvisdom. Jevnaldrende som har vært medvandrere i livet mitt. Barn fulle av spontanitet og hengivenhet. Unge som får meg til å smile langt inn i hjerterøttene. Mennesker som deler, gir av seg selv, gjør fine ting som får en til å føle seg verdsatt. Familie som betyr noe - fordi de er familie. Naboer som skaper liv og røre, inviterer til kakefest, sprer stemning overalt hvor de er. Mennesker som viser takknemlighet. Folk som gir omsorg og tar i mot omsorg. Ukjente som er hyggelige. Bekjente som ikke krever noe, men som likevel er koselige å prate med når vi dumper bort i hverandre. Mennesker som tar i mot hjelp. Venner som bryr seg, sender meldinger, slår på tråden, kommer på døra. Mennesker som fascinerer, skaper interesse, får en til å strekke seg. Nære som ser deg, kjenner deg, forstår deg.

Glad for fine mennesker. Har mange av dem rundt meg og er så takknemlig.



NB! HUSK Å DELTA I KONKURRANSEN - HER! Har utvidet fristen med en dag, dvs til fredag 16.10.

Bæretøy til baby

Hvorfor bære? Nybakte foreldre erfarer at babyer trenger mye nærhet. Spedbarnstiden kan gjøres betraktelig lettere ved å anskaffe et verktøy som lar deg gi trøst, nærhet, varme, smertelindring, kos - og samtidig gir deg frie armer. Bæring fremmer faktisk også melkeproduksjonen!
(Sakset fra tettinntil.no)

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor bæring er genialt for både mor og barn. Det er godt for den lille å ligge inntil, og det er både koselig og praktisk å bære barnet sitt mens mans gjør andre ting. Med mindre man ikke har et barn som sover en lang, sammenhengende formiddagslur helt fra starten av, er det nemlig ikke bare-bare å få ryddet, tørket av benkeplater, støvsugd og lignende. Jeg har også merket meg at det lett kan bli litt kjedelig for babyen å bare ligge i vogna, sitte i vippestol eller kave under babygymmen i det evinnelige.


"Gjeeesp. Amerikansk fotball på tv gidder jeg i alle fall ikke å se på..."

En liten babykropp trenger variasjon, og hva er vel bedre enn å være tett inntil mammaen og følge med på hva hun gjør? I dette innlegget vil jeg dele mine erfaringer med tre ulike typer bæretøy.

Elastisk bæresjal

Et bæresjal er et langt sjal fra 2,5 til 4 meter som er spesiallaget for å bære barn i. Jeg fikk tak i et nesten ubrukt sjal til halv pris via finn.no.


"Hæ? To meter med stoff?" (Mr Amélies reaksjon da bæresjalet kom i posten...)

Mange tenker at det må være fryktelig pes å "herje og knyte et meterlangt stoff". Her vil jeg bare si et stort rungende nei! Det er ofte et tiltak å sette seg inn i nye ting, f.eks hvordan man knyter, men har man først lært det, går det lett som fett. Det ligger instruksjonsvideoer på tettinntil.no.


Jeg har brukt bæresjalet utrolig mye og er SÅ glad jeg kjøpte det. Det er et eller annet fryktelig smart og magisk med knyteteknikken, for jeg har aldri fått vondt i ryggen. Det er ikke få ganger Jesper har sovnet inntil kroppen min, mens jeg har svingt vaskefilla, bakt kaker eller brettet klær. Jeg slår et (hardt) slag for elastisk bæresjal -spesielt når barnet er nyfødt. Det kan i tillegg brukes i månedene fremover også.

Meitai

En meitai er en type asiastisk bæretøy som har blitt veldig populær i Norge de siste årene. Den består av et firkantet midtstykke (et panel) og fire stropper som knytes på bæreren. Enkel i bruk og komfortabel for den som bærer. I tillegg er det estetiske aspektet viktig; meitaier finnes i mange farger og mønstre.


Selv er jeg superfornøyd med å ha fått tak i en lysbeige meitai fra Babyhawk med sommerfugler og krimskrams i brunt, grønt og turkis. Også denne kjøpte jeg nesten ny via finn.no. Det er først den siste måneden jeg har begynt å bruke den, og jeg må si jeg er veldig fornøyd. Det er helt tydelig at en meitai belaster på de rette stedene; den kjennes lett å bære barnet i. (Et poeng nå som Jesper har passert 6 kg. Omtrent som vekten av to bærbare laptop'er, hehe.)

Babybjørn bæresele

Denne gamle traveren ligner en myk, liten "bæremeis" til å ha på magen og festes enkelt og greit med noen knips og knepp.


"Ser du jeg koser meg eller?"

Jeg skal innrømme at å bruke Babybjørn bæresele omtrent er som å banne i kjerka for de som brenner mest for bæring av barn. Selv om det selges mye av disse, er de visstnok ikke like gode for ryggen rent ergonomisk. Jeg kjenner likevel flere som bruker Babybjørn og er fornøyd. Det skal sies at produsenten har utviklet en modell med bedre støtte i ryggen. Selv har vi arvet vår.

Hva er så mine erfaringer? Kort og brutalt: Etter bæring over tid med Babybjørn, får jeg vondt i skuldre og rygg. Det gjør jeg ikke med meitai eller bæresjal. Jeg vil tilføye at jeg ikke har den nyeste modellen, så det kan være den nyeste er bedre for ryggen. Grunnen til at vi likevel synes det er kjekt å bruke babybjørnen innimellom, er at den akkurat nå - med Jespers størrelse - fungerer best når han sitter vendt utover.


Far og sønn ordner og styrer til middagslaging...

Han elsker å titte på det som skjer rundt han. I meitai'en drukner han litt for mye. I en babybjørn ser han verden med nye øyne - og ser det samme som mor eller far. Men sove? Det er best i bæresjalet og meitai'en!

Har dere lesere erfaringer med bæresjal- eller seler? Del dem gjerne, både lignende og andre erfaringer. Har noen brukt manduca? Er også litt nysgjerrig på denne. Som dere skjønner, begynner jeg å bli en bæretøy-entusiast! Håper dette innlegget kan være til hjelp eller inspirasjon!

HUSK Å DELTA I KONKURRANSEN - HER! :)

God helg adla i hopes!

Bare kort innom for å ønske dere en god helg! Og fortelle - nok en en gang - at jeg elsker høst. Og gleder meg til jul!

Og for å minne om hvor stor forskjell de små, enkle gleder kan utgjøre. (Nykvernet kaffe, store luksus-kokosboller, rosa himmel, duften av renvasket tøy i hele huset, telefon fra lillesøster i LA... og at jeg idag har fått tak i en brun, fiskebeinsmønstret Emil-bukse med seler som Jesper kan bruke etter jul en gang. Yuhu!)

Ikke minst vil jeg tipse om å oppgi syting, klaging og baksnakking sporenstreks og heller gjøre noe godt for noen. Kanskje slutte å bekymre seg for alt mulig også?

Det er slettes ikke dumt å dele ut noen slengkyss til sin kjære mens man lager middag heller. Eller bare kose litt med babyen sin mens man bærer han/henne i bæresjal, mei-taj eller bæresele.

Og selvsagt, selvsagt; huske å delta i konkurransen under. (Har jeg ikke fler lesere med konkurranseinstinkt? I all verden...)

Til slutt må jeg legge ut et koselig bilde av Jesper og papsen fra da vi var på Sola sist helg. Ser ut som minsten funderer på noe der han befinner seg høyt, høyt oppe i luften. Mr Amélie og jeg lurer fælt på hva en liten gutt på fire måneder tenker på. Den slags filosoferinger får heller dukke opp i et annet innlegg en gang.

So long. Og GOD HELG! :-)

Konkurranse med sjarmerende skru

Noen ganger tikker det inn fine tekstmeldinger i innboksen på mobilen; ord som løfter opp, sjarmerer, får en til å trekke på smilebåndet eller forandrer dagen. Disse meldingene blir ofte spart på og hentet frem igjen på dager man trenger en oppmuntring.

For flere år siden hadde jeg faktisk en tykk notatbok der jeg formulerte tanker, mål og drømmer, gode sitater og fine sms'er. Nå i ettertid er det fantastisk koselig å lese gjennom go'ord jeg har fått av mennesker som har betydd noe i livet mitt.

Jeg er en nostalgiker av rang. Med jevne mellomrom liker jeg å dukke ned i gamle skriblerier, album og brev og nyte minnene som strømmer på. Nylig satt jeg og koste meg denne tykke skribleboken min. Det var da jeg fikk ideen til denne konkurransen.

Jeg har så lyst til å høre noen fine sms dere har fått! Glem janteloven! Her er det ingenting som blir for pompøst eller skrytaktig. Det er en annen som har skrevet ordene, og de har tilfeldigvis betydd noe for deg.

Konkurransen lyder slik:
Del en fiiin sms du har fått innen torsdag 15.oktober! Update: Utvidet med én dag, til fredag 16.oktober kl.00.00.

Du har altså en uke på deg. Det er valgfritt om du vil fortelle hvem den var fra. Kanskje synes du den fineste sms'en er for personlig. Vel, da kan du skrive den nest fineste. Om du ikke har blogg selv, kan du selvsagt være anonym her på nettet, men kall deg noe så jeg kan forholde meg til et navn. Når vinneren kunngjøres, kan du sende meg adressen din på e-mail.

Denne gangen er det ikke trekning. En jury bestående av Mr Amélie og meg vil vurdere hva som er den fineste tekstmeldingen. Kanskje er den søt, kanskje er den morsom. Kanskje har den bare x-faktor. Jeg regner med at folk er ærlige og oppgir autentiske sms. Og igjen - glem janteloven! Her vil jeg se go'ordene strømme på! Tenk, så oppmuntrende for alle å lese! Burde inspirere selv den treigeste eller kjipeste av oss til å taste i vei go'ord til en venn eller kjæreste!

Premien er en Nat King Cole cd med deilig slowjazz for sene høstkvelder (Selvsagt en ny cd, ikke noen brent, nei...) + en liten ting til (ikke helt bestemt meg for den heller - bør tilpasses vinneren ut fra alder og kjønn)! Om du misliker jazz, får du heller si i fra, så skal jeg finne på noe annet.

Ved kunngjøring av vinneren, skal jeg dele noen av mine fineste tekstmeldinger! :) Over og under er et par snutter med Nat King Cole:

Konkurranse kommer

Følg med, følg med! Snart kommer en konkurranse med litt sjarmerende skru her på bloggen. Den har ingen ting med besøkstall eller unike treff å gjøre, men har sin bakgrunn i at jeg ble sittende å bla i en gammel notatbok med ymse innhold. (Ja, det dukker stadig opp bøker, papirer, lapper og bilder fra gamle kott og esker her i gården.)

Dessuten er jeg i godt humør om dagen, nyter årstiden og har begynt å glede meg til jul. Hvorfor ikke markere det med en konkurranse? Må bare få litt ro på stumpen. Med baby i huset, skjer bloggingen i korte rykk og napp. Lagre-knappen brukes flittig, for å si det slik.

Vel, legger ut konkurransen senere ikveld eller i morgen. So long!

Ps! Takk for alle koselige kommentarer! Besvaringen skjer også i rykk og napp. Kommer ofte tilbake til kommentering etter noen dager, jeg. Be patient :-)

To års bryllupsdag

Nå har jeg oppdatert innlegget med masse linker - se nederst!


Hurra for Mr Amélie og meg! Idag har vi to års bryllupsdag! Dagen har vært feiret med både restaurantbesøk, sjokolade, smågodt og en episode til av Prison break sesong 4. Litt luksus og litt hverdagskos altså. Veldig koselig å sitte inne på en varm og fin restaurant og kjenne smaksløkene vibrere av nytelse mens Lilleknert pludrer i vogna ved siden av. Det er heller ikke så ille å få kort med hjerter og gratulasjoner på av hybelgutta, et ark med 10 grunner til å spise sjokolade og en stor boks dessertsjokolade. (Men er Dessertsjokolade fra Freia et tegn på at man begynner å bli gammel? Apropos forrige innlegg. Hmf.)

Tiden går så veldig fort. Når jeg tenker på alt som har skjedd de siste årene kjenner jeg meg både glad, forundret og lykkelig. Siden 2006 har jeg:

♥ Truffet Mr Amélie
♥ Fått troen på kjærligheten igjen
♥ Fullført studiene mine
♥ Forlovet meg og giftet meg med Mr Amélie
♥ Blitt eiendomsbaron; dvs blitt huseier for første gang (Noen kaller det gjeldsslave...)
♥ Pusset opp og innredet hele første etasje i huset vårt (altså, ikke bare meg...)
♥ Fått fast jobb
♥ Blitt gravid og gått gjennom et svangerskap
♥ Passert 30
♥ Blitt mamma
♥ Fått tre fantastiske leieboere som attpåtil fungerer som gode naboer

Det er jammen meg mye som kan skje på noen år. Er ikke det fantastisk å tenke på? Spesielt du som sitter på en stubbestein og sørger over at det skjer så lite i livet ditt. Svisj-svosj! Lev, nyt og vær til. Lykken kommer plutselig. Og hvis det er Den Virkelige Lykken, så tar han gjerne med seg en del lykkevenner i sekken også.

Det jeg prøver å si er: Ikke stress så mye. Vær den du er og ha forventninger til livet! Det er mulig å komme seg ut av både tåredaler og mørke huler. Ting kan snu. Når ting begynner å gå din vei, er det bare å vandre med.

Det er spennende å leve.

***

Og for spesielt interesserte nye lesere:
♥ For å lese lovestoryen vår, hopp HIT og bla deg nedover til del 1. Lønner seg å lese kronologisk.
♥ For å lese mer om kjærlighet - og det å få troen på den igjen - gå HIT og HIT.
♥ Er du interessert i å lese mer konkret om Mr Amélie, les Hyllest til The One - HER. Det står også en del HER. Og en søt setning HER.
♥ Alt om bryllup, forberedelser og bryllupsbilder i DENNE innleggsbiten.
♥ HER forteller jeg at jeg er gravid - og HER finner du bilder og innlegg knyttet til graviditeten og lilleknert (i motsatt kronologisk rekkefølge).
♥ Har du fått nok av lykke, kjærlighet og livsgnist, har jeg også skrevet en del om vanskelige ting. Bruk etikettene i høyremargen og trykk på ord som sorg, kjærlighetssorg, uro, minner, utbrenthet, ting som har satt spor, om å bli voksen, tap, frykt, døden og brudd. (Huff, det der hørtes fælt ut! :-)
♥ HER finner du serien om da jeg møtte veggen. Bla deg nedover til del 1.
♥ Og HER er serien om utfordringene rundt barseltiden.

Jeg synes det er kjempekoselig og interessant med kommentarer - ikke vær redd for å kommentere gamle innlegg. Det er fint å vite om det kan bety noe for noen å lese det jeg deler av mer personlig art.

Amélie fabulerer om livet, roller, stadier og forventninger

I det siste har jeg tenkt en del på temaer knyttet til identitet, roller og forventninger. Jeg tror det har sin bakgrunn i flere ting. I desember ble jeg 30. I juni ble jeg mamma. To milepæler i seg selv. For øvrig går jeg ofte og fabulerer og tenker på emner som dette. Vi mennesker har jo ulike roller som vi trer inn og ut av med den største selvfølgelighet. Det knytter seg samtidig en hel rekke uuttalte forventninger til forskjellige roller vi har og stadier vi befinner oss på.

Det er godt å være glad og fri, flyte med i samtale med mennesker og ikke forholde seg til masse rammer og begrensninger. Allikevel er det i mange situasjoner nødvendig med nettopp sistnevnte. I læreryrket kan jeg for eksempel selvsagt slappe av med elevene, dele historier, tulle og fleipe med elever. Men det er ikke til å komme forbi at jeg er l æ r e r. Nærhet i lærer-klasse-forholdet er viktig, men det skal samtidig være en form for avstand. Jeg kan være åpen og personlig med elevene, men jeg gjør lurt i å ikke bli for privat. Ethvert yrke krever profesjonalitet, læreryrket er intet unntak. Det knytter seg i så måte en del forventninger til hva som er korrekt atferd. Innenfor en ganske stor skala selvsagt, men dog – forventninger.

Jeg bruker lærerjobben som et eksempel for å illustrere tankebanene mine. Jeg har nemlig tenkt en del på de ulike rollene jeg har i livet og på hvilke stadier jeg befinner meg akkurat nå.

Jeg er for eksempel passert 30. Tretti. Tredve. Det oser noe litt mystisk definerbart over det tallet. Man er liksom voksen – og vel så det. De glade tjueåra er forbi (sier de - selvfølgelig ikke enig). Modenheten har meldt sin ankomst, og det forventes et visst minimum av kunnskap, kompetanse og selvinnsikt. Linjer og kråketær har kommet for lengst, og antirynkekrem er en selvsagt ingrediens på de fleste trettiårige kvinners bad. Jeg sier ikke at livet er kjipt og at moroa er over når man er tretti. Nei, for meg er det faktisk slik at livet bare blir bedre og bedre jo eldre jeg blir. Alder er bare et tall. Det indikerer jo en del, men sier ikke alt. Det virker likevel som om det knyttes mange forventninger til hva det vil si å være 30.

Jeg er gift, har både selvinnsikt og noen smilerynker. Jeg har opparbeidet meg en god del kompetanse på ulike felt, har noen års yrkeserfaring, og har blitt mamma. Jo visst er jeg tretti. Men føler jeg meg som det? Ja – … og nei. Jeg ser at jeg lever opp til flere av "forventingspunktene" hva angår tallet, men mange ganger føler jeg jo meg yngre. Jeg er både alt annet enn den samme som før - OG den samme. Jeg har lekenheten i behold, jeg liker å finne på sprell og pleier ofte å tulle, fnise og fjase. Ikke så ulikt som da jeg var 13. Eller 19. Eller 24. Når jeg for eksempel fniser og fjaser litt med hybelgutta som er i begynnelsen av 20-åra – noe jeg synes er veldig morsomt - er jeg i grunnen den jeg alltid har vært. Men noen ganger tenker jeg: Er jeg for barnslig? Er det noe ”ællvorlig gæ’ernt” med meg som får lyst til å ta igjen morsomt spik som de gjør med oss? Burde jeg har vokst av meg dette?

Men hvorfor tenker jeg egentlig dette? Jeg er jo for å være seg selv! Ikke la seg begrense av hverken forventninger, alder, andre mennesker eller situasjoner. Lev, nyt og vær til - mener Amélie, som dere vet.

Tja. Man kan jo i teorien gjøre hva man vil til enhver tid, men jeg rynker vel selv lett på nesa av folk som henger litt etter i utviklingen. Man har rett og slett en del ubevisste forventninger til mennesker ut fra hvor gamle der er. Og i alle fall til det å være voksen. I praksis handler det gjerne om å bevege seg fritt og ledig innenfor de hårfine grensene som unektelig finnes der. Leken, men ikke for barnslig. Moden, men ikke satt. Sprø, men ikke latterlig. Kunnskapsrik, men ikke innadvendt og nerdete.

Hva er det å være voksen?
Kan man - på noen områder - være 20 år inni seg når man er 30? Såklart. Hilsen Amélie
Og motsatt – kan man være eldre enn man egentlig er på andre felt?
Er alder og tall bare psykologi, eller er det reelle størrelser?

Svaret er på én måte opplagt - på en annen måte ikke. Man føler seg jo aldri så gammel som man er. Hvorfor har vi alle disse forventningene, når alder likevel bare er et tall?

Så er det dette med å plutselig være forelder. Å bli mamma er nemlig mer enn å bære fram et barn til verden. Mer enn å amme, stelle, kose med og passe på. Jeg har blitt en ansvarsperson av dimensjoner. Jeg har blitt det mine foreldre har vært; en slags overordnet som både skal oppdra, gi kjærlighet, veilede, gå sammen med – og til slutt gi slipp på, sakte men sikkert.

Til alle store jobber som skal gjøres, forbereder man seg godt. Man setter seg mål, kikker på rammebetingelser, legger opp til evaluering underveis og skaffer seg den nødvendige kompetansen. Nå har jeg gått inn for et livsvarig forhold og en stor oppgave som varer i minst 18 år. Det er mye kos og moro, men det er samtidig enn slags jobb å være forelder. Har jeg den nødvendige kompetansen? Må man ha det – eller er det greit å ta ting på sparket underveis?

Jeg tror jo jeg vil bli en bedre mamma ved å forberede meg og skaffe meg kunnskap om f.eks ting som har med ernæring, barneoppdragelse og generell utvikling å gjøre, men åssen vet jeg om jeg øser fra riktige kilder? Skal jeg gå for learning by doing (woo-hoo!)– eller kan den fremgangsmåten få fatale følger? Tenk så mye barn husker fra de er små! Tenk så mye mine handlinger har å si for mine barns liv, for deres ve og vel. Ikke minst - tenk så mye jeg vil bli iakttatt, vurdert og ment noe om i mange, mange år. Livet er liksom ikke bare mitt lenger. Ikke bare Mr Amélie og mitt sitt heller. Vi lever det sammen med - og tett, tett inntil – et lite menneske, med tiden antakelig flere, som kommer til å være merket av dette livet i framtiden. Ikke småtterier!

Og igjen dette med forventninger? Hva forventes av meg nå som jeg er mamma? Selvsagt en hel del ting. Jeg har jo plutselig en rekke nye forventninger til meg selv også. Men hvilke forventninger er viktige å ha – og hvilke er det greit å legge til side?

***

Dette er slikt som Amélie går og tenker på om dagen. Ubevisst og bevisst. I rykk og napp. I korte glimt og i lengre tenkestunder. Tankene er uferdige og dvelende. Dette innlegget er for eksempel ikke en stil med ryddig innledning og konklusjon til slutt. Det er mer blafrende fabuleringer uten fasitsvar. Det er resonnementer som er viktige, interessante og morsomme, tanker som engasjerer, men som ikke vet helt i hvilken retning de skal vandre.

Men jeg liker å tenke. Det gjør at jeg føler meg hel. Levende. På vei et sted. Og det er da noe, når man er voksen, tretti og nybakt mamma.

Om å få livet snudd på hodet

Vi har så mye å være takknemlige for. Det er lett å ta livet - med alt hva det innebærer - for gitt. Altfor ofte syter og klager vi, er misfornøyde, bekymrer oss, henger oss opp i ting som ikke går helt som de skal... Det er jo menneskelig. Det er umulig å være glad og positiv hele tiden. Men det går an å jobbe aktivt med å være takknemlig, fokusere på alt som er godt, hige etter å utvikle seg, leve livet langsomt, glede seg over de små ting. Det er et fokus jeg har hatt i bloggen min i lang tid, og som jeg ønsker å fortsette å ha.

For en tid tilbake skrev jeg om at ting plutselig kan snu (HER). Ett øyeblikk kan forandre alt. Noen ganger blir man minnet om dette når man kommer over historier om mennesker som har fått livet snudd opp ned.

I går fikk jeg en koselig kommentar fra ei som heter Linda. Jeg ble nysgjerrig og klikket meg inn på hennes side. Etter å ha scrollet meg nedover og lest litt om hverdagslige ting, oppdaget jeg at hun hadde amputert beinet. Hvorfor? tenkte jeg. Jeg fant ut at hun hadde skrevet historien sin i en serie på flere deler, og ble sittende og lese hele - totalt paff, fengslet, oppslukt og rørt.

For en utrolig dame! For en utholdenhet! For et mot og kampvilje! Hun følte det nok ikke slik underveis, men jeg sitter igjen med en opplevelse av... Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Jeg blir bare inderlig rørt.

Idag vil jeg tipse dere å gå inn på bloggen Om å få livet snudd på hodet (med undertittel: Med én fot mindre, men med et helt liv mer) og lese hele historien til Linda. Den finner du HER. Scroll deg nedover til Del 1 og begynn å lese der. Sett av god tid: Serien er på 13 deler. Og så vil jeg råde alle til å være takknemlig for alt som er godt i livet deres.

Du kan forøvrig trykke på etikettene under dette innlegget for å lese mer om takknemlighet, livskvalitet, livet og de små ting.

Bildet er lånt fra Lindas blogg.

10 ting du ikke visste om Amélie

For lenge siden ble jeg oppfordret til å lage en slags ti punkter om meg selv-liste. Jeg tenkte ja, men gjorde det visst aldri. Selv er jeg veldig glad i å lese lister og punkter om andre; det oppdaget jeg da jeg var inne på Løvetann sin blogg i stad. Jeg lager derfor en liste, i god tro på at noen der ute finner det interessant å få noen behind-the-scenes-opplysninger om Amélie. Har prøvd å finne en slags balanse mellom trivielle, merksnodige og mer juicy ting.

♥ Jeg elsker kombinasjonen høst/ mørkt ute/ stearinlys/ god kaffe/ døsig jazz i bakgrunnen/ fine mennesker/ verdifulle møter. Åh!

♥ Jeg har aldri sett en hel James Bond-film. (Slå den!)

♥ Blant venner er jeg kjent for å ha utrolig mange egne ord, uttrykk og betegnelser på ting. Finner jeg ikke et ord for noe, lager jeg et. ILO, mohammed-acrylgenser og polakksveis er bare tre blant mange.

♥ I en alder av 27 år ”spionerte” jeg på huset til han jeg var forelsket med; dvs dro opp til gata der han bodde sammen med en kollega og durte sakte forbi i 30 km/t. Jeg var så utrolig nysgjerrig på alt ved han! Det hører med til historien at vi er gift i dag. (Kanskje jeg skulle dra fram lovestoryen vår igjen? Vi har jo snart jubileum!)

♥ Jeg er og blir et B-menneske.

♥ Jeg er nesten sykelig opptatt av bakhoder. Er dypt fascinert av masai-hoder, pene profiler, store bakhoder (som i pent/stort. Alien light, om du skjønner). Det første jeg la merke til ved mannen min var hodet hans. Jeg er også blitt ertet en del for utsagn som ”Sjekk det hodet ’a!” En annen morsom hode-historie stammer fra min lærerkarriere og skjedde i klasserommet i en 7.klasse en gang. En elev med litt dårlig impulskontroll ble en gang sint på meg for at jeg stod i veien for tavleskriften og brølte høylytt ut: "Fløtt det schvææære hue' ditt!" - hvorpå jeg snur meg rundt fra tavla og sier lykksalig: "Sa du stort?" ;-) Det hører nemlig med til historien at jeg hverken har masai- eller stort bakhode.

♥ Dette punktet er HELT beyond all fornuft. Når det ringer noen og spør om jeg vil delta på en spørreundersøkelse eller gallup, sier jeg alltid ja. Jeg får nemlig gode frysninger (!) når jeg deltar på spørreundersøkelser over tlf. Helt sykt – men sant. Fatter og begriper det ikke selv.

♥ Jeg er meget svak for sjokolade. Dette medfører at Mr Amélie og jeg har inngått en deal om at han må gjemme sjokolade - alternativt stifte igjen åpnede pakker - i perioder jeg prøver å være sunn.

♥ Jeg har sjekket opp en fyr jeg fikk ekstrem vibbe-kontakt med på Meny en gang. Sånn ca i 2003. På VELDIG finurlig vis, klarte jeg å finne ut hvem han var og hvor han bodde. En kveld i mørket la jeg en lapp på bilruta hans med påskriften ”Er du singel?” Intet mer. Det skal sies at jeg noen dager senere fikk en sms fra et ukjent nummer. Fyren hadde selv jobbet i kulissene på finurlig vis. Det hele var utrolig spennende. Jeg var latterlig betatt av en ukjent fyr og var tilfeldigvis i en veldig "stort-behov-for-å-gjøre-noe-sprøtt-fase". (Jada, mamma. Jeg vet du er glad for at det ble Mr Amélie som jeg endte opp med. Og det er jeg også.)

♥ Jeg fødte med dyne og ullvang-sokker! (Frøs pga epiduralen…)

Jeg sender herved oppfordringen til alle bloggere som skulle føle seg kallet til å dele litt info om seg selv. Og inkluder gjerne noen spenstige detaljer.

Den fine skogen

Vi er så heldige som har en fin skog å vandre rundt i like ved oss.


Der er det høye trær, en fin landevei og stier på kryss og tvers.


Elever sykler til og fra skolen, sporty pensjonister med q-tips-bein jogger stadig forbi, og innimellom møter vi hele skoleklasser eller barnehager på tur.


For en mamma med permisjon er skogen et yndet sted for tiden.


At det er høst, lukter godt ute og bladene begynner å falle av trærne forsterker hverdagstakknemligheten enda noen hakk.


Hurra for skogen! Den skal flittig benyttes hver uke i år :)




Bildene i innlegget er tatt av meg og stammer fra én kveldstur og én dagstur i skogen denne måneden.