Livet er så utrolig skjørt. I dag har vi vært så privilegert å få se og holde lille L i den lille hånda. En sterk opplevelse. Hun lå på et teppe på sofaen hjemme i stua til mammaen og pappaen sin. Liten, vakker, kledd i bittesmå klær. Lett sommervind blåste inn gjennom stuevinduet. Det lød musikk fra rommet ved siden av. Ikke trist, men fin og glad musikk.
Tanken var at jeg skulle gå inn først mens min kjære satt i bilen med barna. Deretter skulle vi bytte. Men så ble det til at vi fikk komme inn alle fire. De ville gjerne hilse på barna og var naturlige og åpne midt i det vonde de går gjennom.
Jeg måtte tenke meg grundig om med tanke på Jesper. Er det riktig? Skal han bli vant til å se babyer som ikke lever? Han har riktignok et naturlig forhold til døden, men vil det føre til at han oppfatter det som noe normalt? Jeg tror man alltid skal følge den indre stemmen. Jesper er en robust gutt som er opptatt av de små og store ting i livet. Vi snakker ofte om døden. Gode samtaler der vi lytter til tankene hans og forsiktig hjelper han å sette ting inn i sammenheng. For tiden snakker han om lillesøster hver dag. Han husker at han fikk se og kjenne på Amelie. Det var en utrolig spesiell opplevelse, og Jesper har snakket om det i økende grad ettersom språket har utviklet seg.
Jeg landet på inni meg at å se lille L, ville kunne være en fortsettelse av Jespers egen bearbeiding. Jeg har lest mye om barn og sorg, og jeg er nok mer enn gjennomsnittlig opptatt av barns eget behov for bearbeiding av følelser og inntrykk. Min kjære var enig. Dette var en kjent ramme for han, og settingen ville være ryddig og fin. Dessuten er det ikke hverken vanlig eller normalt for han å se babyer som ikke lever. Han har besøkt mange levende babyer, og vi har snakket om at det bare er noen få babyer som dør. Barn har et utrolig naturlig forhold til ting, og i den lille familien vår har vi uansett ikke noe tabuforhold til døden. Magefølelsen sa ja. Til Jesper sa jeg at det ikke var sikkert at mammaen og pappaen syntes det var greit at alle gikk inn, men at han uansett skulle få gi tegningen sin og blomstene. Men - så ble vi vinket inn, og alt ble alt veldig naturlig.
Min fine, viltre snart-fireåring ved siden av den lille babyen. En klam barnehånd som strøk over huden til sin lille tremenning. Mamma, hun æj kald som Amelie, sa Jesper. Tenk - to år siden. Han tok i kjolestoffet og løftet på kosekattepusen ved siden av. Så sprang han videre og hoppet opp i den andre sofaen. Etter noen minutter var han ut og opp og overalt. Litt tilbake hos babyen, mammaen og meg, før det var Oppdrag Lete Etter Hund.
Det var en utrolig spesiell stund. Jeg som kjenner til flersidigheten i dette med sorg, opplevde det godt og gjenkjennelig at vi både kunne snakke, dele det vonde, le og holde den lille babyen i hånda. Det var ikke vanskelig for meg å være der. Heller fint. Det vekket minner, men jeg lever jo med minnene uansett. Mr Amelie og jeg fikk dele noen tips med tanke på begravelsen, og ellers var det godt å være sammen denne korte, viktige timen. Kanskje det ligger helbredelse i det å dele øyeblikk som dette?
Ute er det sol og sommer. I ettermiddag har vi både spist middag på restaurant og hatt piknik ved sjøen. Sommerbris, blå himmel, kaffekos og herlige hvin fra storebror og lillebror. Vassing i saltvann, livsglede og takknemlighet. Men også samtaler om Amelie og lille L. Jesper sa i bilen i dag at Amelie og lille L er sammen i himmelen, og at der er også 'pappaen til pappa'.
På tv i kveld har det vært Grand Prix, glitter og glamour.
En dag full av kontraster. Det er vanskelig å føle seg uberørt. Man skal virkelig ikke ta noe for gitt her i livet.
I kveld går tankene mine til den tapre mammaen og pappaen til lille L.
Jeg vil dele de to fine englemamma-nettsidene jeg nevnte nylig i egne innlegg.
