En gammel liste fra en slitt eske - Del 3

For en god del uker siden, lovte jeg å skrive del 3 i serien "En gammel liste fra en slitt eske". Dette var selvsagt planen, men etterhvert merket jeg at det hele havnet litt i bakgrunnen. Å ta analytiske dykk ned i fortid, tankeliv og sjelelige irrganger, krever litt av meg. Mister jeg motivasjonen, har jeg en lei tendens til å skyve ting foran meg. Dette kunne fint havnet på en eventuelt ny "erkjennelsesliste" anno 2009: Jeg utsetter handlinger og prosesser jeg burde ta tak i idag. Nuvel. Nok om det.

I dag har jeg bestemt meg for å skrive tredje og siste del. Ikke at jeg direkte skylder noen det, men jeg mener det er viktig å holde det man lover. Om det så skulle ta mange år. Det er liksom greit å runde av den serien, selv om den nok er mest interessant for dem som liker å lese om menneskers modningsprosesser.

Du bør lese forordet til En gammel liste fra en slitt eske (HER) først + DEL 1 og DEL 2. Da henger ting litt bedre sammen. Serien er et slags analytisk skribleri basert på en liste jeg fant igjen for noe uker siden.

Nederst i en eske med mange andre papirer fant jeg et A4-ark med en liste datert slutten av år 2000. Overskriften var ”Jeg har innsett at” – kolon – og dermed en rekke mindre positive erkjennelser om meg selv og mitt eget liv. Det er sjeldent bra å være negativ, men jeg tror faktisk disse erkjennelsene på et vis førte meg videre i forhold til en del ting jeg de neste årene måtte forholde meg til. Mulig at ting jeg innså bidro til å slenge meg nærmere veggen – men kanskje var det nødvendig. (Fra forordet)

***

Det neste punktet på den gamle listen fra esken var:

- Jeg har vanskelig for å tilgi meg selv.

I motsetning til folk som stadig sier ”jeg angrer ingenting”, er jeg av den oppfatning at anger kan ha konstruktive sider. Dette har jeg skrevet fyldig om i innlegget Anger (HER). I god postmoderne ånd, skal man liksom ikke angre på noe idag. Det blir for klissete, for skyldbetynget, ja nesten religiøst (med negativt fortegn), å skulle bruke energi på den slags. Jeg er overhodet ikke enig. Jeg mener at det å angre kan handle om å revurdere, få ny innsikt og å ta et oppgjør med ting – noe jeg synes det er altfor lite fokus på.

Det som blir feil, er når angeren går over i usunne baner, knugende selvfordømmelse og hakk-i-plata-følelser som hindrer konstruktiv vekst. Da kan det være viktig med et budskap om å ikke bruke for mye krefter på anger. Det er nemlig bortkastet. Jeg ser i dag på anger som viktig selverkjennelse, men begrenser det til en kort prosess der man kaller en krakk for en krakk, legger ting bak seg - og går videre.

For noen år siden, hadde jeg nok mere slike hakk-i-plata-tendenser. Dette gjaldt både på det tidspunktet jeg skrev listen og i en periode fremover. I en vanskelig fase skjedde det ting jeg gjerne skulle hatt ugjort. Ikke nødvendigvis store ting. Men det er ikke poenget. Når man har sagt eller gjort ting som har fått konsekvenser for andre eller en selv, når man har såret noen, eller om man har tatt dårlige valg som gjorde at man måtte gå noen ekstrarunder, kan angeren i ettertid inntreffe. For meg ble det mange knugende og ekle følelser. Jeg tror angeren var viktig, men det ble en lite konstruktiv prosess. Også de senere år, har jeg merket utfordringen med å klare å på en måte tilgi meg selv. Det trenger ikke å ha dreid seg om grufulle eller store ting, men om ugunstige ”dominobrikker” som har dratt med seg både vanskelige følelser og krøll i relasjoner.

For meg har det vært viktig å sortere og rydde litt på innsiden. Legge fra meg både byrder, bli kvitt usunn selvfordømmelse, men også ta på meg ansvaret (vi liker vel dét ordet bedre enn skyld?) for ting som faktisk kunne ha vært håndtert annerledes fra min side. Selv om man handlet i uvitenhet, harnisk, sårhet, ubetenksomhet eller umodenhet - og selv om ting kunne ha sine grunner og forklaringer - er det viktig å tenke gjennom ting. Det er befriende å erkjenne ansvar. Jeg kan ikke ta ansvar for alt, men jeg kan ta på meg ansvaret for de feil jeg selv begikk.

***

Det siste avsnittet i denne serien oppsummerer mine tanker i forhold til to punkter jeg her har slått sammen:

- Jeg har et hektisk liv og trenger å ta mer vare på meg selv. Jeg lever ofte for å tilfredsstille de krav og forventninger jeg føler andre har til meg.

Her vil jeg vise til serien min om å møte veggen (HER). Jeg har rett og slett tro på å dele den historien med jevne mellomrom. Enten det er via blogger eller i samtaler med folk jeg snakker med i det virkelige liv, møter jeg ofte mennesker med lignende historier og erfaringer. Jeg har et håp om at min prosess rundt det å bli utbrent og reise seg igjen, kan hjelpe noen - på en eller annen måte - til å komme seg videre, få ny innsikt, føle seg litt mer normal, you name it.

Tilbake til punktet fra listen. Jeg jobber fortsatt med disse tingene. Bare se på det jeg skrev om barseltiden. Det nærmest tyter ut mellom linjene. Kanskje er det et stadig pågående prosjekt for oss mennesker: Å finne den gode balansen, ta vare på seg selv og løsrive seg fra andres feilaktige krav og forventninger? Jeg personlig har nok hatt et veldig stort behov de siste årene for å frigjøre meg fra følte krav og forventninger. Jeg har - med bakgrunn i det jeg opplevde - hatt behov for ro rundt meg. For å ta ting i mitt tempo. For å si nei. Det har vært - og er - en viktig prosess i mitt liv.

Fortsatt synes jeg det er vanskelig å ta på meg ting fordi jeg er redd for å skuffe, redd for å måtte trekke meg. Men jeg øver meg sakte men sikkert, bl.a gjennom små prosjekter, små handlinger, frivillig arbeid en gang i uka og lignende. Men altfor mange ting tar jeg ikke på meg. Det er ikke der min identitet ligger. Mitt fokus er mye mer på det nære og kjære; f.eks det å være en god mamma, pleie parforholdet, få nok hvile, være sammen med mennesker som gir meg glede og energi, sysle med koselige hjemmeting, dyrke interesser og nyte livet (lange søndagsfrokoster, rolige fredagskvelder osv). Jeg kjeder meg faktisk aldri, og livet har aldri vært bedre.

Kanskje står jeg midt oppe i andre prosesser om en del år. Sannsynligvis. Kanskje er jeg enda sterkere, enda tøffere, har enda mer integritet - nettopp fordi jeg har tatt tak i tingene. Her og nå er det i alle fall viktig for meg å verne om det jeg opplever som viktig. Med bakgrunn i både den ene og den andre serien jeg har skrevet her på bloggen, tror jeg nok dere vet hva det er.

Oppdatering på livet med lilleknert

Aller først: Tusen takk for overveldende respons på serien min om barseltiden (HER). Det er så interessant, fint og givende å lese det de forskjellige har å bidra med. Det er tydelig at jeg har rørt ved et felt som mange kjenner seg igjen i eller kan relatere til.

Vil faktisk oppmuntre leserne til å ta seg tid til å lese de andres innspill (både kommentarene til DEL 2 og DEL 3). Mye gull å hente i form av erfaringer, råd og tips. Jeg har tanker om å lage et slags sammendrag, en liten epilog til serien, men skal ikke love for mye. Den som venter, får se. Jeg vil forresten takke for alle oppmuntringer jeg har fått. Det var virkelig en hjelp for meg å lese alt sammen. Bedre å dele tankene sine enn å gå rundt og bære på alt inni hodet sitt - det erfarer jeg igjen og igjen. Andres innspill gir nye perspektiver, og i dette tilfellet mye oppmuntring.

Nå lurer sikkert flere på om jeg har gått helt i kjelleren i og med at det har vært litt stille her den siste uka og jeg strigrein "i forrige innlegg", men neida. Her er man bare veldig mor på heltid. Vi har hatt mye besøk denne uka og Mr Amélie har jobbet med naboleiligheten, så når jeg ikke har ammet/stelt/lullet/stullet/kjørt vogn osv, har jeg sovet. Eller spist. Eller vasket klær. Eller småsyslet litt på dataen. Eller FRYDET meg over kjøligere temperaturer. Eller gjort noen ærend i byen. All ære til alenemammaer by the way. OGSÅ noe jeg har tenkt mye på i det siste.

Mr Amélie og jeg snakket om det en dag - det å være bare én. Slik forløp samtalen ca:

- Tenk å være alenemor, da!
- Og tenk å være alenemor med kolikkbarn!
- Eller alenemor med kolikkbarn OG tvillinger!
- Og å være alenemor med kolikkbarn og tvillinger i indre Himalaya!
- Eller å være alenemor, ha kolikkbarn, tvillinger og leve i krigssone!!

Vi fant ut at vi i grunnen var ganske heldige. Vi er i det minste to. Barseltiden kan være omveltende nok som dere vet... - men jammen er vi heldige.

Tenk at vi får dele livet - hver eneste dag - med denne lille knerten her?!

Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 3

Du bør lese DEL 1 (HER) og del 2 (HER) først. Om noen har lignende eller andre opplevelser - fra i år eller 20 år tilbake i tid - eller om noen bare har tanker og respons, setter jeg veldig pris på en setning eller to i kommentarfeltet. Tenker mye på dette her om dagen.


Da jeg oppsummerte mine erfaringer rundt det å bli mamma (HER), hadde det gått 15-16 dager etter fødselen. Jeg fullførte innlegget og publiserte det på 17.dagen. Jeg står for alt jeg skrev der, men det var kanskje litt tidlig å konkludere for mye etter litt over to uker.

Det er i grunnen for tidlig nå også. Jeg har likevel merket et stort behov for å tenke litt høyt rundt det jeg går gjennom. Dette har bakgrunn i at jeg har hatt det ganske vanskelig de siste dagene. Ting har dukket opp. Jeg har kjent meg veldig sliten, hatt mye hodepine og vært utslått av heten både inne og ute de siste dagene. Uansett hvor jeg går, er jeg fanget av kvelende varme. Jeg har en liten sønn som er totalt avhengig av meg – og jeg har vært gjennom mange dager med hard jobbing i forhold til ammingen. Det går heldigvis bedre og gutten spiser og legger fint på seg, men det tar på å være sår og ha smerter over tid.

På lørdag skulle vi i deler av et bryllup. Vi valgte å si ja fordi både vielsen og selskapet skulle holdes like ved oss, og det ville være greit å dra hjem for å amme. Vi opplevde det også viktig å komme, fordi det ville bety mye for brudeparet. (Det er de som opplevde brannen jeg skrev om for snart to år siden. HER.) Dagen måtte planlegges godt for å legge inn ammeøkter. Vi hadde heldigvis moren min på besøk hos oss fra tirsdag til søndag, bl.a fordi hun skulle passe lilleknert mens vi var i bryllupsmiddag og han sov. At hun var her gav meg avlastning i varmen og mulighet til å få to skarve timer i byen på fredag for å finne kjole til bryllupet. Ved siden av dette hadde vi noe besøk i helgen.

All tenkingen rundt barseltid, har bakgrunn i at barseltiden plutselig ble litt mindre rosa i helgen. På fredag kveld var det som om følelsene mine "kollapset". Det var en del ting som ble vanskelig for meg den dagen, og på kvelden begynte jeg bare å gråte. Jeg var varm i hele kroppen, hadde hatt hodepine i mange timer og endte opp med å måtte sette meg inn på soverommet (som hadde 29 varmegrader) for å prøve "å komme meg igjen". Mr Amélie og besøket vårt satt ute på verandaen og grillet, lo og hadde det koselig. Jeg ønsket å være der, følte enormt på at jeg forsvant på den måten, men klarte ikke å komme til hektene igjen. Jeg bare gråt og gråt – og det var helt umulig å stoppe. Kroppen kjentes som en vaskefille, hodet dundret, og det var totalkaos i følelsene mine. Mens svetten silte og tårene rant, satt jeg i senga og ammet Jesper.

Det er kanskje dette som er barseltid, tenkte jeg.

Og det er det jeg mener - at man kan ha MANGE dager med null barseltårer og mye latter: Man kan selvsagt være sliten en dag eller tre, sitte i pysjbuksa i senga og velge å henge en lapp på døra om at man trenger å sove ut. Men en annen dag kan man føle seg opplagt og ta en trilletur i byen. Det er utmattende med smerter, sårhet, nye bekymringer osv, men man er langt fra gråtetokter og depressive tendenser. Man er rett og slett litt stolt over hvor grei form man er i, kanskje nettopp fordi man har vernet litt om seg selv og familien. Jammen-er-jeg-heldig-som-er-så-blid-og-glad!

MEN - plutselig kan slitenheten innhente en med overrumplende skru. Tårene fosser, vanskelige følelser romsterer i kroppen, og man kjenner et slags nederlag. Det virker umulig å forklare det for andre. Dum føler man seg også. Man bare merker at hormonene er i plutselig ubalanse. Det å da skulle forholde seg til mange mennesker, blir med ett veldig slitsomt. Kombinasjonen tropevarme, mye program, ammetåke og mye folk, fungerer som en slags kjemisk løsning, og vips så er barseltårer et faktum.

Man begynner å skjønne at det faktisk var lurt å følge rådene jordmor, barnepleier og helsesøster gav – om å være litt bevisst på det man gjør og deltar på i disse første ukene. Og om å tørre å sette noen grenser. Det er bare det at omverdenen ikke nødvendigvis henger med...

Det minner meg faktisk om min EGEN manglende forståelse for andre i denne situasjonen for bare kort tid siden. Jeg husker jeg var litt oppgitt på en venninne i fjor som "aldri tok telefonen" (følte jeg... - selv om jeg nå vil uttrykke det annerledes: Hun hadde ikke mulighet til å ta telefonen da det passet for MEG å prate...) og som plutselig måtte legge på midt i samtaler pga ørsmå knyst fra vogna. For tiden er jeg selv i den situasjonen at jeg ofte hører hustelefonen ringe mens jeg sitter i et annet rom og ammer. Men når jeg ammer, KAN jeg ikke gå fra. Jeg flyr bare ikke rundt med babyen på slep for å ta en telefon som mange ganger viser seg å være telefonselgere allikevel. Er det viktig, kan de jo sende en melding på mobilen min.

Et annet eksempel, er fra januar-februar dette året. Jeg har fått tillatelse til å gjengi det jeg skal fortelle. Jeg skulle ha et utsatt 30-årslag, og en veldig god venninne av meg hadde sagt hun kom. Rett før avlyste hun - "av barselgrunner". Det var ikke "én stor og god grunn", men hun opplevde det utfordrende å ta med babyen, både med tanke på kulden, at han var liten, at det var stressende i forhold til ammingen osv. Rett før hadde jeg også ved en feiltagelse ikke fått beskjeden om at sønnen var født. Jeg fikk høre det via-via noen dager senere, og en usikkerhet ble etablert på innsiden. Jeg følte meg uviktig for henne, og husker jeg ble provosert over valg hun og mannen tok. De signaliserte på sms og på facebook at de trengte litt tid for seg selv, og jeg syntes det virket "noe vakent isolerende å ha fått barn." Jepp, jeg var vel ikke helt forståelsesfull selv - så jeg kan i grunnen skjønne at de uten barn ikke helt forstår issues rundt det å være barselkvinne. (Det som er verre å forstå seg på, er at de som faktisk HAR barn viser så liten raushet.)

Venninnen min og jeg tok en prat om dette, og det oppklarte en hel del. Hun tok det utrolig sporty og har i ettertid fortalt meg at hun var ganske rolig fordi hun "visste at jeg ville forstå det noen måneder senere." Ganske riktig - ikke lenge etterpå tok jordmor opp temaet barseltid da jeg hadde time på helsestasjonen, og noen uker senere fikk vi høre omtrent det samme på svangerskapskurs. Enda noen uker senere, fødte jeg Jesper, og nå - nå er jeg der selv. (Vi smiler godt og mye av dette i disse dager. Og man kommer nærmere hverandre av å ha noen slike samtaler i et vennskap.)

Som jeg sier, å være i barsel er både vanskelig å forstå, forklare og sette seg inn i. Det er vel kanskje derfor jeg gjør et forsøk på å skrive om det her på bloggen. Jeg vil så gjerne at folk skal forstå. Og jeg tror ikke det er så dumt at noen tar bladet fra munnen og setter ord på ting på en ærlig, personlig (men ikke for privat) måte, gjerne med eksempler fra levd liv. Det kan jeg nemlig stå inne for.

Jeg har fortsatt noen uker igjen av denne sagnomsuste barseltiden, og jeg vet ikke åssen jeg vil oppleve de neste dagene. Kanskje jeg har fått grått ut litt i helgen og at det hele vil oppleves mer "rosa" igjen? Men om IKKE - hva så? Jeg skal prøve å minne meg selv på det. For jeg må innrømme at det ikke er lett å forholde seg til så mye dilldall når kroppen går gjennom store fysiske og psykiske endringer.

Det som derimot ikke er vanskelig, er å bli myk i hjertet når jeg titter ned på lilleknert i bærebaggen rett ved siden av meg, der han ligger med bleie og bar overkropp, halvslumrer og gir fra seg søte, små knirke- og smattelyder.

På tide med amming kanskje?

Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 2

Du bør lese DEL 1 først. Gå HIT. Om noen har lignende eller andre opplevelser - fra i år eller 20 år tilbake i tid - eller om noen bare har tanker og respons, setter jeg veldig pris på en setning eller to i kommentarfeltet. Tenker mye på dette her om dagen.




Mennesker ser alltid stykkevis og delt.

Med alle ting, er det slik at folk gjør seg opp meninger og konkluderer etter det de ser eller hører. Slik er det alltid. Til graviditet og fødsel knytter det seg et voldsomt synse-mene-og-kommentere-fenomen. Folk mener noe om det meste, og de sier det gjerne. Det kan være både hyggelig og slitt slitsomt. Meningene går på både utseende, hvor god form man er, valg og prioriteringer man gjør i forhold til barseltiden - you name it. Det er ofte relatert til hvordan man selv opplevde ting og tang, eventuelt noen i ens nærmeste krets.

Noen har kommentert "hvor fort jeg har kommet meg etter fødselen", andre har på andre dager hatt behov for å si at "du virker sliten". Begge deler har stemt - alt ettersom. Noen har beundret oss for å delta på sosiale ting som bursdag og jobbavslutning så raskt etter fødselen (selv om vi bare var innom en liten tur), andre har fått inntrykk av at vi nærmest har låst oss inne. Vi har hatt en god del kaffebesøk, men ikke hver dag. Og så har vi måttet ta hensyn til at vi både har to store familier og to store vennekretser. Folk ser stykkevis og delt - både den ene og den andre veien, og det er noe man må leve med.

Et vennepar vi ser på som både supersosiale og oppegående personer, gav oss tips om å sette en lapp på døra de dagene vi var for slitne til besøk: "Idag har vi sovet lite og er slitne. Kom gjerne på besøk en annen dag!" Det gjorde vi, sa de. Dette tipset fulgte vi et par ganger rett etter at vi kom hjem og følte vi gjorde en grei og ryddig handling. Av noen ble det oppfattet som avvisende. Enkelte har vist manglende forståelse for behovet for ro og alenetid den første uken og valgt å tolke det dit hen at vi ikke vil ha besøk i det hele tatt (man hører det man vil høre?), andre har gitt oss 'cred' i litervis. "Så bra at dere har satt Jesper, ammingen og tilvenningen til det å bli foreldre først!"

Mennesker ser alltid stykkevis og delt.

Noen oppfattet grensene vi satte den første uken slik vi ønsket det; som en midlertidig forsiktighet. Det er jo nettopp dét det var og som prøvde å formidle. Andre ble visst provosert over grensesettingen og oppfattet den som en vedvarende lukket dør, et signal om at vi ikke vil ha kontakt. Det har blitt tilskrevet meg som person - at "slik er Amélie" - enda dette var et valg vi tok sammen basert på råd vi fikk.

Jeg er overrasket over at det går an å tenke slik – har ikke folk hørt om eller lest om barseltid? Den varer jo ikke for alltid, og man har faktisk lov til å verne om seg selv og det nye livet man har. Å verne om handler for vårt vedkommende ikke om å lukke dører, men å få lov til å bestemme når det passer at folk kommer innom. Når man sitter halvnaken og ammer i senga, ikke har spist, går i pysj, lufter "matstasjonene" og knapt har sovet - vel, da synes i alle fall vi det må være lov å si "vent".

Har ikke en hel del opplevd barsel selv eller hatt en i familien som har gått gjennom det? Kan være akkurat denne personen hadde andre erfaringer, men det er noe med respekt for ulikheter. Noen har hatt både enkle graviditeter, fødsler og barseluker. Dette henger gjerne litt sammen. Mennesker har som kjent også en tendens til å tolke alt gjennom sine egne erfaringer. Noen mennesker klarer ikke å sette seg inn i at folk er forskjellige og at livets pluss og minus er litt tilfeldig utdelt. Hvem kan forstå bekkenløsning om man ikke har hatt det selv? Eller brystknopper med store sår som blør? Kan menn forstå det? Kan kvinner som fikk utdelt et gullfat med "pluss" knyttet til barseltiden, forstå hvordan det oppleves for andre kvinner?

Mennesker ser alltid stykkevis og delt.

Hvorfor skriver alle gravid/ foreldre-og-barn-blader, bøker, nettsider, brosjyrer fra jordmor og helsestasjonen, svangerskapskurs og hefter utdelt på sykehuset om nettopp barseltiden som et eget tema? Det er kanskje fordi mange – veldig mange – opplever de første ukene som en stor omstilling, som en tid med mange utfordringer og stort press. Hurra for de som slipper unna, men vi er mange som til tross for gode "tredjedager", mye latter, kos, glede og lite depping, opplever ukene etter fødsel som en stor omveltning. Alt i alt har jo jeg en veldig FIN barseltid, men det ER mye å forholde seg til, og plutselig kan man visst bli overrumplet av tøffere dager.

I heftet "Råd til barselkvinnen" som vi fikk utdelt på sykehuset før vi dro hjem, står det bl.a: "De første 6 ukene etter fødselen kaller vi barseltiden. Barseltiden er en periode med store omstillinger i kropp og sinn. Omsorg for barnet blir det sentrale, og det blir mindre tid til en selv. Det er spesielt viktig å få være i ro, få hvile og støtte fra omgivelsene."

Erfaring tilsier at man ikke alltid får denne støtten. Videre står det egne avsnitt om smertefulle etterrier, rikelige blødninger, såre og vonde sting etter å evt ha blitt sydd, samt psykiske forandringer. Om sistnevnte nevnes:

Å bli foreldre omtales ofte som et vendepunkt i livet, en modningskrise. Hos moren oppstår det hormonelle prosesser. Noen kvinner opplever dette som ’ammetåke’ (…). Mange synes at de sløves, blir glemsk og går i sin egen verden. Dette gjør at mange nybakte mødre opplever at de får følelsesutbrudd og gråter lett i dagene etter fødselen. ’Barseltårene’ forekommer hos så mange at det betraktes som helt normalt. De fleste opplever det sterkest de første ukene. Mange fedre opplever noe av det samme, med ustabilt humør og perioder der man føler seg endret. Man har lov å være lei seg og synes at ting er slitsomt.

Man har lov til å føle dette. Det er ikke unormalt. Man er ikke spesielt følsom eller rar om følelsene svinger opp og ned disse dagene. Vi er skapt slik! En haug med hormoner skal falle tilbake i riktige spor igjen. Kroppen skal renses. Man har akkurat født et helt, lite menneske! Det er jo.... - helt vanvittig! Blod, svette, tårer, kvalme, bekkensmerter, ubehag, dårlig søvn, fødsel... Hvilken bragd for kroppen å gå gjennom!

Det er vanskelig å sette seg ordentlig inn i hva det innebærer å være såkalt barselkvinne før man evt er der selv. Jeg vil si det faktisk er umulig. Sammenligning: Prøv å forklar hormonelle mensenutbrudd til en mann – good luck, my dear! Gjengi til venner hvorfor du i ren og skjær "pms-modus" gråt i mange timer over en filleting – hallo, man har ofte vansker med å forstå det selv i etterkant. Å forklare barseltid er ti hakk vanskeligere. Å sette seg ordentlig inn i det, er en umulighet. Man klarer kanskje ikke selv å sette ord på det før etter lengre tid heller.

Fortsettelse følger.

(Bildet er tatt av meg og viser Jesper ca 2,5 uke gammel.)

Barseltiden - faktiske erfaringer etter fødselen DEL 1

Jeg ønsker å skrive et oppdatert og veldig ærlig innlegg om det å være barselkvinne. Behovet for å skrive om dette har vært så stort, at det har blitt en serie på flere deler. Jeg håper det kan hjelpe noen, ikke minst meg selv - for å få klarhet i prosessene inni meg om dagen. Jeg håper også at teksten kan være et utgangspunkt for å forstå dette med tiden etter en fødsel bedre. Jeg regner med at det er en del lesere som har venninner eller slektninger som har vært gjennom fødsel, eller som kanskje selv en dag planlegger å få barn.

For noen dager siden oppsummerte jeg en del av mine – til da – erfaringer rundt det å bli mamma. Under punktet positive overraskelser knyttet til barseltid skrev jeg bl.a dette: "Selv om man merker det skjer en del hormonelt etter at man kommer hjem og de første dagers høy-på-følelser-rus får en mer normal kurve, har jeg ikke opplevd verken barseltårer eller tendenser til fødselsdepresjon. Jeg har snarere vært en blanding av glad, humoristisk og samtidig veldig down-to-earth."

Alt dette stemmer. Jeg hadde verken hadde noen typisk "tredjedag" (utover Dolly-Parton-3-tendenser) eller merket noe til barseltårer. Jeg opplevde også en enorm energi midt opp i all slitsomhet. Jeg lo mye og følte jeg kom meg forholdsvis fort fysisk, i hvertfall med tanke på at bekkenløsningsplagene forsvant og at magen gikk fort inn igjen. Det er lett å bli gira av slikt. Etter fem dager gikk vi en forholdsvis lang trilletur med vogna. Seks dager etter fødselen var vi så vidt innom byen og kjøpesenteret for å kjøpe lue og sokker (og kanskje møte på noen kjente), og åtte dager etter fødselen var jeg i bursdag med rundt tjue jenter til stede. Samtidig var vi bevisste på å verne om både ammingen og det nye livet med Jesper. Vi signaliserte at vi trengte den første uken sammen litt i ro og mak, og at vi var klare for mer besøk etter hvert. Dette var basert på mange og tydelige råd fra både jordmor under svangerskapet og jordmor og fysioterapeut på svangerskapskurs. Jeg skrev bl.a om dette i innlegget "Barseltiden - forventninger, tanker og bekymringer" (HER):

En ting jordmor har vektlagt sterkt, er betydningen av å verne om mor de første seks ukene. Dette er ikke tiden for lange besøk, oppvartende middager og mye ansvar. Melkeproduksjonen skal komme i gang, ammingen skal få tid til å fungere, og foreldre og barn skal knytte bånd. Det trengs tid og det behøves visst ro. Fars rolle inn i dette er av betydning.

Vi fikk bred støtte fra andre foreldre på vår alder som enten hadde valgt samme ”taktikk” eller som angret på at de ikke hadde satt noen grenser den første tiden. Jordmødre og barnepleiere på sykehuset gjentok i grunnen akkurat de samme rådene – uavhengig av hverandre. Det er tydelig at det har vært mer fokus på dette de senere år. Tidligere hadde man kanskje 5-7 dager på sykehuset. Nå må man dra hjem etter to eller – hvis man er heldig – tre dager, dvs før melkeproduksjonen har kommet ordentlig i gang. Man er overlatt til seg selv og må basere seg på en blanding av informasjon man har tilegnet seg selv, råd man har fått før og rett etter fødsel, eventuelt mødre og venninner, samt en god dose flaks. Noen har babyer som tar puppen med en gang, andre får barn som strever og kaver. Noen babyer legger fort på seg, andre mister flere gram enn de 10 % det er ok å gå ned.

Jesper gikk ned mer enn de 10 %, og strevde også med å forstå at han måtte suge og jobbe for maten. Han sovnet ved brystet, pustet og kavet, var kvalm og spydde i tillegg opp mye fostervann. Dette er ikke lett for en nybakt mor å være vitne til. Vi fikk heldigvis god oppfølging på sykehuset, fikk være tre i stedet for to dager, og klarte ved hjelp av ammeskjold å komme skikkelig i gang med ammingen. Dette føltes som en stor seier.

Det at vi fikk rolige morgener sammen, var for oss en dyd av nødvendighet. Jesper var mye våken på natten de første to ukene, og det ble knapt med søvn. Sovinga måtte foregå frem mot formiddag, noen ganger tidlig ettermiddag, og de fleste dager kom vi oss ikke ut av pysjen før i 2-3-tiden. Selv om jeg rent teoretisk var forberedt på at amming ville ta tid, kan jeg nå i ettertid si at det å erfare det på kroppen, gir ytterligere dimensjoner.

Jesper hadde økedøgn i dagene etter at vi kom hjem, noe som innebar at han ville ha - og måtte få - mat med svært korte intervaller. Legg til at det tar lengre tid å amme med ammeskjold, det faktum at vi har en baby med enormt stort sugebehov, og at mor og far ikke skjønte at Jesper brukte mor som smokk, og bildet utvides. Han kunne suge i opptil 1,5 time og var sulten igjen to-tre timer etter forrige påbegynte ammeøkt. Det gir mor en pause på ca 30-90 minutter – og i denne tiden skulle både puppene lufttørkes (for å ikke bli sår), mor spise, oppvaskmaskinen gjerne tømmes, klesvasken henges opp og ”det lille rum” besøkes. Selv om jeg fulgte alle råd for å ikke bli sår, ble jeg nettopp det. Blodet rant, og vi måtte ty til pumping og mating fra kopp en del dager.

Noen dager hadde vi ”prosjekter” i form av samtale på poliklinikken, besøk med veiing på helsestasjonen eller et kaffebesøk. Jeg vet ikke om andre enn de med barn og i lignende situasjon som oss kan forstå dette, men det var MER enn nok med ett eller to ”prosjekter” pr dag for å si det slik. Mr Amélie og jeg har hatt knapt med alenetid etter fødselen, vi har sovet lite, og alt har i grunnen dreid seg om den lille skatten vår. Det er fantastisk – noe jeg både har fortalt, mener, står for og føler intenst - og det er slitsomt.

Fortsettelse følger.

Bildet er tatt av Mr Amélie og viser lilleknert som gråter.

De små gleder - i form av en sprek vaskehjelp

Kan ikke si jeg er lei meg for at vi har vaskehjelp, nei...

(Bildet er faktisk ikke arrangert.)

Å bli mamma over natten

Igjen - tusen takk for all oppmerksomhet i form av gratulasjoner eller kommentarer på bildene. Det er så koselig å lese!

Som jeg har skrevet i presentasjonen til høyre der; at jeg har blitt mamma kommer nok til å prege bloggen min fremover. Innerst inne har jeg nok skrekken for å bli en totalt ensporet, überslitsom mamma som alltid må fortelle om babyen. Vel, jeg har vel for mange tanker i hodet til at det bare kommer til å handle om lilleknert her, men akkurat nå er det nærmest umulig å unngå litt ensporethet. Hverdagen min har blitt snudd på hodet over natten, og i den forbindelse handler det meste om lille knertemann. Jeg benytter derfor sjansen - nå når han sover - til å oppsummere mine ferskeste erfaringer rundt det å bli mamma. I punkter.

Nye erfaringer
♥ Jeg har visst det i teorien, men nå skjønt det i praksis: Det tar tid å være forelder, og alenetid er noe man bare må anse som bonus.
♥ Ammetåke er helt reelt.
♥ Man blir ti ganger mer organisert og strukturert som mamma (i hvert fall jeg).
♥ Amming tar uhorvelig mye tid – og i begynnelsen krefter. (Man skjønner det v i r k e l i g ikke før man selv får baby...)

Mest brukte klesplagg de siste to ukene
♥ Pysjbukse (typ: lite snasen...)

Sterke øyeblikk de siste 17 dagene
♥ Når lilleknert ligger helt rolig og titter opp i ansiktet mitt med våkent, betraktende blikk. Lykke!
♥ Da jeg så Jesper for første gang og han ble lagt opp til meg. Klarer ikke beskrive det. Bare ufattelig sterkt, nært, intenst, vakkert, overveldende.


Nye ingredienser i livet mitt
♥ Diverse ammeting (ammeinnlegg, ammeskjold, brystpumpe, Purelan salve med mer.)
♥ Tørketativ fullt av bittesmå bodyer, ørsmå sokker og gulpekluter.
♥ Små føtter å nusse på. Eller - en hel liten kropp å stelle, bære inntil, gi mat, trøste og beundre.

Nye ord og uttrykk i livet mitt
♥ Økedøgn

Søtmorsomme hverdagsøyeblikk
♥ Reportoaret av merksnodige grimaser (fårete smil, creepy face, rynketryne – you name it...)
♥ Alle de gangene Jesper tisser på stellebordet rett etter at vi har stelt og vasket han ferdig. I går skjedde det fire ganger.
♥ Når han plutselig, etter en lengre glupsk matøkt, plutselig lukker øynene, bestemmer seg for å ta en lur midt i måltidet og lager stram strekmunn.

Barnslige tendenser
♥ Første trilletur: Jeg følte jeg lettet og at det nærmest lyste neongult av meg mens signaler rytmisk ble sendt ut i den store verden: Se på meg! Se på meg! Jeg har blitt mamma til en liten knert, og nå går jeg tur med vogna!
♥ Første tur til byen: JEG vil trille vogna! / ÅH, håper vi møter noen kjente! / "Jaa, jaa! Der er skomakeren!

(Bildet under er fra første bytur. Jesper var 7 dager gammel.)


Omveltninger
♥ At dagene og nettene er fullstendig styrt av lilleknerts rytme
♥ Å føle at kroppen ikke er min lenger; å hele tiden være til disposisjon uansett hvor sliten eller opplagt jeg er. (Faktisk noe jeg har tenkt en hel del over.)
♥ Det ER slitsomt å bli foreldre, og den første tida er ikke kalt barseltid for ingenting. Jeg har dager jeg er ganske så utslått og sliten og slett ikke orker tanken på besøk. MEN: Det hele er fullstendig overkommelig. Man gjør en stor og viktig oppgave, det er mye kos midt opp i all "jobbing", og dessuten kan man tenke at de første ukene går over.
♥ Å føle, vite og merke at nå – nå er jeg mamma. (Innebærer enorm kjærlighet, et voldsomt morsinstinkt, nye bekymringer… og en generell følelse som bare er... annerledes.)


Mindre positive "overraskelser"
♥ Jeg har hatt fryktelig kraftig hodepine nesten hver dag. Det er tydelig at hodesmerter i mitt tilfelle må være hormonelt betinget. Hadde ikke hodepine på ni måneder da jeg var gravid, men nå har det vært helt ekstremt. Håper det gir seg.
♥ Overraskelse og overraskelse, men amming = hardt arbeid. Det kommer ikke helt gratis, og innebærer flere utfordringer enn jeg trodde. Smerter er også en del av det hele de første ukene.

Positive "overraskelser" (ut fra alt man hadde hørt på forhånd)
♥ Selv om man merker det skjer en del hormonelt etter at man kommer hjem og de første dagers høy-på-følelser-rus får en mer normal kurve, har jeg ikke opplevd verken barseltårer eller tendenser til fødselsdepresjon. Jeg har snarere vært en blanding av glad, humoristisk og samtidig veldig down-to-earth. Menneskelige føleleser har så absolutt forekommet ("MÅ jeg amme nå igjen?")
♥ Bekkenløsningsplager = gone with the wind!
♥ Jeg har fått et mer avslappet forhold til kroppen. Føler på en måte jeg har vært gjennom en bragd, noe som betyr så enormt mye mer enn alt annet. Jeg er elsket av min kjære og er mamma til en liten prins - hva gjør det vel med litt fluffy feeling? Dessuten gikk magen merksnodig og fascinerende mye tilbake allerede etter få dager, og ting kan vel bare gå i en retning. Hurray!

Fine/ opplysende nettsider - som er en del av min nye verden
♥ http://www.ammehjelpen.no/
♥ http://www.tettinntil.no/

Til slutt – en liten oppsummering for mitt vedkommende som jeg tror en del andre mammaer og pappaer kan kjenne seg igjen i:

♥ Å bli foreldre er som å ha fått drømmejobben, men å aldri kunne gå fra jobb og være off duty. Til gjengjeld stimulerer den kreativitet og oppfinnsomhet, gir en helt egen energi og ikke minst; gjør dagene glade, fine og rike på alt som er godt!

Sovende prins

Bilder av Lilleknert

Takk alle sammen for engasjerte, rørende og koselige kommentarer! Det varmer! Et nytt liv - det gjør virkelig noe med en.

Her er noen bilder av Lilleknert og den nybakte familien Amélie. Mens jeg la inn kommentarene her, hørte jeg dette fra badet (Mr Amélie i stelleseanse...)

- Oj, der tisser'n! (Pause)
- OJ! Der driter'n!!

Ny hverdag! Men akk så koselig!


Vår lille sønn... (Er han min? Har vi lagd han? Er han virkelig ute av magen min? Mange slike følelser hver dag. Spesielt når jeg våkner med han ved siden av meg. Ekstrem lykke... )


Her er vi :) Mye fotoshoots om dagen!


Ikke rart at Amélie smelter...


Livsnyterfokus. Jeg sitter i senga på sykehuset med Jesper på fanget mitt som gjør rare (søte) grimaser...


Akkurat da jeg trodde det ikke gikk an å bli mer forelska og glad i mannen min... - så blir jeg nettopp det. ELSKER MIN KJÆRE! Og Jesper! (Mini-Mr Amélie de luxe...)


Titt tei, lille venn!


Trillings fra kantina til rommet igjen. Det er fritt sykehusvalg i Norge, så det er bare til å planlegge et Vestfoldopphold når det nærmer seg fødsel! Vi er SÅ fornøyd! Fantastiske ansatte, veldig god hjelp og oppfølging, goood mat i kantina og fin avdeling...


Jeg har badet Jesper...


Titt tei, Lilleknert Jespersen!


Jesper i morsomt perspektiv. Her ser han laaang ut - men egentlig er han veldig liten. Jeg smelter fullstendig av de små tærne...


Jesper ser på verden rundt seg fra den fine Simo-baggen :)

Her kommer det et bildeinnlegg...

Lilleknert er født

Torsdag 4.juni kl.13.35 - dagen etter termin - kom Lilleknert til verden! Han veide 3420 gram og var 48 cm lang. Han er verdens nydeligste og heter Jesper (og enda et navn - usikker på hvor personlig jeg vil ha bloggen min... Får tenke litt...)

Har mye å fortelle og skal vise bilder, men mulig jeg må vente til i morgen. Eller i over i morgen. Har en ny sjef i huset nå. Alt er bra med oss! Har ikke ord for det jeg opplever inni meg. Vi er så lykkelige og takknemlige!

Waiting on the world to change

Litt gla'musikk mens jeg venter på Lilleknert. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over ordene - ble bare i godt humør av sangen - før en facebookvenn kommenterte at "vi kunne ikke valgt en bedre tittel!" Og jammen er det ikke det vi gjør her vi venter på det store, lille mirakelet vårt. Waiting on the world to change!

Termindatoen er såvidt forbi. Jeg hadde bestemt meg for ikke å være for opphengt i terminen, men det er enklere sagt enn gjort. Datoen er og blir magisk. Jeg er ikke altfor stressa og har "belaget meg på alt", men merker så klart at ventefølelsen intensiverer. Og jeg har en feeling av at en del lesere følger med også. Har visst aldri hatt flere unike treff enn idag! (Men ikke èn lykkeønskning - hmf! ;-)

Vel, de neste dagene blir spennende. Ikke sikkert jeg kommer til å oppdatere hver dag akkurat - fødsel eller ei - men plutselig dukker jeg opp. Tjo-bing!

Besøk på graven til svigerfar

Rett før 17.mai kom graven til svigerfar opp. Det er slik at man gjerne må vente til mai når det har vært mange, lange snømåneder i forkant. Mai er en travel tid for kirkegårdsteam. (Det vet jeg. Dere som har fulgt meg lenge, minnes kanskje en viss sommerjobb jeg hadde et par somre på rad? Les om min opprinnelige gressklipperangst HER, og videre om suksessen som gressklipperguri på kirkegård HER, HER og HER.)

Her om dagen tok vi med svigermor til kirkegården for å vise henne graven. Som jeg har fortalt før, er hun dement og bor på hjem. Hun glemmer mye og samtalene kan lett bære litt preg av godag-mann-økseskaft. Men enkelte ting husker hun. At hun mistet mannen sin i januar og rakk å holde han i hånda før han døde, er noe hun husker. I hvert fall ganske ofte.

***

(Og nei - jeg ligger ikke og "trøkker" enda. Har bare vært litt mindre på bloggen. Men om en halvtime, går datoen over til å bli 3.juni. Termin! Det kan fortsatt gå en stund før Knertis popper ut, men skal innrømme 3.6 føles litt magisk for øyeblikket...)

Impulsive hagebilder av Fru Gravide Amélie, Den Vordende Far og Mr Pus

Nå blir det mye gravidfoto her, men dere får bære over med meg. Vi er bare så overlykkelige over å ha funnet batteriladeren. Endelig kan vi få tatt bilder med vanlig apparat igjen! Utrolig at jeg ikke har stresset mer med det, for jeg har jo knapt gravidbilder utenom mobilbildene.

Idag har vi grillet hjemmelagde hawaiiburgere i hagen og kost oss med is og kaffe etterpå. Impulsivt begynte jeg å knipse bilder av Mr Amélie og pus, etterhvert av oss to... - og så begynte min kjære å fyre løs med gravidbilder. Er så glad han gjorde det. Tror det blir koselig å ha senere.


Et turtle-bilde av de vordende foreldre (Med 'crosset' filter. Synes det er så tøft!)


Her er et magebilde - også med crosset effekt... Amélie 9 måneder på vei. Fem dager til termin!


Idyll i hagen. Mr Amélie koser seg med kaffe og is. Pus slikker overlykkelig på litt is som har rent ned i gresset...


Livet/ helgen/ permisjonen = herlig! Den Gravide Amélie i froskeperspektiv...


Herlig bilde av de to mennene i mitt liv. (Og snart kommer en til...) Akkurat nå er livet godt å leve.

Jeg anbefaler alle som går med tanker om å lage barn å... tja... slå til i f.eks månedsskiftet august-september - sånn dersom ting skulle klaffe ;-) Mai-juni har nemlig vist seg å være en helt nydelig tid å få barn på! (Hehe, tenkte jo ikke akkurat på det for ni måneder siden, men har innsett det nå.) Disse permisjonsdagene er gull verdt! En slags tidlig sommerferie. Og man rekker å føde før alle vikarene strømmer til på sykehuset. Og før tropevarmen kommer. Vel - om jeg føder i helgen, kan det jo være jeg ikke slipper unna varmen allikevel. Er spådd 26 grader! Satser på litt solferie i helgen først, vi. Og "trøkking" til uka. Spennende! God helg og nyt varmen!

Å telle de gode dagene

Det dukker stadig opp ting fra skuffer, kasser, esker og skap. Idag, på min ferd nedover i en eske jeg har hatt som mål å pløye gjennom før Det Store Skjer, fant jeg en liten lapp med et sitat jeg har plukket opp langs veien. Syntes det var så fint, at det måtte jeg nesten dele her på bloggen.

Teller man de gode dagene, blir det stadig vekk et tosifret tall hver måned.

Slike fokus liker vi. Count your blessings!



Bildene er tatt i hagen vår ifjor sommer. Bringebæråker er ikke den verste tingen å få med på kjøpet når man overtar sin kjæres barndomshjem. Men uten svigerfar i hagen i år, spørs det vel om bringebæråkeren blir like "velpleid" som tidligere år :/ Merker vi tenker litt ekstra på han om dagen. Innlegget om svigerfar og tanker om døden HER.

Og mens vi er inne på kasser og esker... - den som vil lese den påbegynte (og ikke fullførte) serien om en gammel liste fra en slitt eske, finner den HER, HER og HER.

Søster på besøk

Nå dusk-pluss-pluss-regner det ute. Lillesøster - som er på besøk et par dager - slapper av i sofaen, og jeg spiser nederlandsk godteri. Sånn egentlig driver jeg småsysler med litt viktigting på pc'n, men nå trengte jeg et avbrekk. Laidback stemning i huset.

Kan meddele at den forsvunnede laderen til kameraet mitt nylig dukket opp igjen, så nå kan jeg endelig ta bilder! Her er et lite stemningsbilde fra tirsdag formiddag i det amélie'ske hjem. Permisjon er deilig! Og for et koselig syn å skue mot...


Måtte nesten knipse litt bilder når hun først var her. Dette bildet går under tittelen "Syyykt lange armer".

This is a song for every girl who’s been through something she thought she couldn’t make it through...

Beautiful Flower av India Arie

Oppdatering på meg og magen

Spennende tider! Jeg har nå fullgått 39 uker, har påbegynt min 40'ende og har ni dager til termin. Den opprinnelige legeterminen er faktisk idag. Hver kveld når jeg legger meg tenker jeg "tenk om det skjer noe i natt", og det er mildt sagt en merkelig følelse å vite så lite om hva de neste dagene innebærer. I teorien kan Lilleknert poppe ut ikveld - eller om 2-3 uker. Selv har jeg pekt meg ut det perfekte tidspunktet, men det spørs vel om han hører på råd.

Forøvrig merker jeg ingenting til fødestresset som mange snakker om. Jeg nyter permisjon og fri og kan godt tenke meg noen flere dager i kurvstolen (HER) på verandaen eller med nesa ned i en eske. Her er det både rydding på gang, organisering i ark og småsysling med diverse ting i huset, og det kjennes så godt med alt jeg får gjort. Koser meg gjør jeg! Mr Amélie står på i naboleiligheten som vi skal leie ut. Han håper han rekker å fliselegge badet før Knertis popper ut. Utover det er vi selvsagt mer enn klare for å ta han i mot. Vi kan jo egentlig ikke vente med å se han heller!

Formen er litt både-óg. Selve humøret er på topp, og jeg har en veldig ro i kroppen, men jeg har fått bekkenløsning på slutten og har hatt veldig vondt i bekkenet, beina, hoftene og ryggpartiet i et par-tre uker nå. Går som en gås og føler meg helt oldis hver morgen og kveld. Det har ikke blitt hverken mange byturer eller turer i skog og mark slik jeg opprinnelig hadde planlagt. Men, men - jeg holder ut.

Ønsker alle gravide og ikke-gravide lesere en god dag! Nyt solen - det skal jeg!

(Bildet er tatt for tre dager siden.)

Reprise: Hvordan spise kroneis

Jeg liker å dra frem ting fra skuffer og skap. Mens vi er i mimremodus, nå synes jeg det passer med en liten reprise. Ikke nok med at vi er inne i høysesong for kroneis. Her om dagen så jeg en som lignet skremmende mye på Mr Creepy som er omtalt under. Hadde nesten glemt denne teksten fra 2006, men måtte smile i skjegget da jeg kom på både Mr Creepy og photoshoot'en med venninna mi. Those were the days. Värkligen.


Det var kanskje ikke årets siste, men det slo meg at sommeren snart var over der vi satt en gjeng rundt et bord og spiste is. I den forbindelse nevnte jeg at jeg alltid har hatt en ambivalent forhold til det å spise kroneis. Okei. Greit. Det er godt. Det er avkjølende på varme sommerdager, dessuten gleder jeg meg alltid til sjokoladen i bunnen av kjeksen (- enda den strengt tatt smaker harskt). Likevel er det en viss problematikk knyttet til is og etikette. For hvordan i all verden spiser man kroneis?

Muligens et tema en gutt aldri har reflektert videre over, og kanskje kan det virke noe fisefint å i det hele tatt bry seg, men seriøst: Som kvinne med munn i ikke-akkurat-størrelse-LARGE byr det på en viss utfordring. Små musebitt med tennene? Sleik og styr med svingende tunge? Hele i munnen? Smatt i små porsjoner? Det meste av dette er mindre delikat.

- Hvis man slikker på kroneisen, kan jeg ikke unngå å tenke på Mr Creepy! , sa jeg, og de grøssfylte rykningene i ansiktene rundt meg sa i grunnen alt om den saken. Mr Creepy er en mann rundt de femti med blank isse og brungrå bukser á la 1960 langt opp i rumpa. Han er av disse som på mystisk vis ikke har oppnådd selvinnsikt nok til å innse at nei-en-ungkar-over-femti-med-sikleblikk-og-merkelig-fremtoning-HAR-ikke-sjans-på-jenter-mellom-18-og-25! En gang slo Mr Creepy seg ned ved bordet til... - tja - vi var vel en tre-fire jenter.

- Jeg setter meg her hos dere, jeg!

Før vi rakk å åpne munnen, satt de brune pressbuksene med fiskebeinsmønster ved bordet vårt og smilte skjevt med kroneis i hånda. Vi kunne ikke annet enn å vekselsvis kaste vantro blikk på hverandre, fjerne punkter i taket og den lange, tynne tunga som snodde seg rundt isen. Kombinasjonen tunge og kroneis har på uunngåelig vis blitt synonymt med Mr Creepy etter dette, og dermed noe man helst unngår.


Tunge á la Mr Creepy

Å stappe hele kroneisen i munnen er et opplagt "big no-no". Mangel på etikette, baby-fakter og ymist anna, tilsier at metoden funker dårlig for jenter som oppfatter seg selv som nogenlunde feminine hva angår spising.


Hele i munnen...

Å bruke tennene til å løsne små biter av iskremen kan til nøds passere. Du får i det minste jobbet deg nedover, men også dette ville kommet dårlig ut i "tenk-hvis-du-besøkte-kongen-for-ikke-å-snakke-om-hva-man-spiser-på-første-date"-testen. Som en god nr.3 etter tacoshell og spaghetti bolognese kanskje. Små musebitt kan ikke karakteriseres som lekkert akkurat, skjønt det er mye her i verden med praktisk nytteverdi som nettopp ikke er det.


Musebitt-metoden...

Dermed sitter vi igjen med den kanskje beste metoden som er basert på smattspising med diskret kyssemunn light. Et slags alfa og omega å mestre. Kanskje det med litt godvilje til og med kan virke litt femme fatale? En av oss som satt ved bordet hadde virkelig dreisen på dette og fikk faktisk spist isen uten å se ut som en gullfisk på tom mage. Dette gjaldt ikke meg. Kanskje har det noe med krumningen på munnen min å gjøre, kanskje spiser jeg for mye Sandwich og har for lite trening, men jeg skal innrømme jeg har et stykke å gå når det gjelder smatt-metoden.


Smattspising på elegant vis...

Enn så lenge godtar jeg å stryke på "tenk hvis du besøkte kongen, for ikke å snakke om hva man spiser på første date"-testen, der jeg vekselsvis smattspiser til terningkast 3 og løsner is på musebitt-vis. Og når ingen ser meg, sniker jeg tunga ut munnen og sveiper om krona med lange drag.

Mr Creepy har det hvertfall enkelt!

(Jeg takker min venninne Camilla som villig stilte opp som is-modell uten videre betenkningstid. Foto: Amélie)

Skriblesvada, bildeminner og søsteroppmuntring

Fordi jeg skal være borte fra jobb et helt år, måtte jeg levere min høyst elskede jobb-pc her om dagen. Nå klager jeg ikke akkurat over dét. Bare det å ha ha en egen bærbar jobb-pc som man kan disponere fritt både hjemme og på jobb, er ikke alle lærere forunt. For meg ble det slik at min gamle Acer havnet i en skuff, mens jobb-dataen tok fullstendig over.

Nå har jeg ryddet og flyttet over filer til den gamle traveren. Plutselig er det en opplevelse av dimensjoner og sitte på så mye bilder og dokumenter på én og samme pc. Ting og tang jeg ikke har sett på lenge stiger ut av tåka, og bilder fra fordums tider (eller tja - la oss si fra noen år tilbake) rykker ut i bevisstheten igjen. Riktig så koselig er det!

Som dere vet, har jeg en dårlig vane med å slenge ut spontane ideer jeg ikke er fullt så flink til å følge opp. (Som dere også vet, prøver jeg å jobbe med mine dårlige sider.) For en tid tilbake lanserte jeg tanken om jevnlige innlegg kalt Minner i bilder. Vel, det ble ett minne, det. Nå har jeg en perfekt mulighet til å gjøre noe med saken. På Acer'n ligger bildeminnene tett i tett. Idag har jeg for eksempel funnet igjen en bildeserie av lillesøsteren min og meg knipset i oktober 2005. På denne tiden bodde jeg sammen med en venninne i en leilighet i byen, var singel og jobbet som lærer på andre året.


Søster'n var på besøk, hadde en kjipt-trist-leit-dag og nektet å bli avbildet NOE som helst sted. Jeg klarte å overbevise henne om at hun hadde en HELT spesiell glans idag og dessuten hadde horselegs (!).


Søster'n var mest opptatt av hvor hun kunne finne en hold-in-strømpebukse og hørtes ut som en vaskeekte misfornøyd-fjortis-som-egentlig-ser-ut-som-en-diva. (Ok, hun var kanskje 18.) I etterkant har vi hatt mye moro med dette, på en slik måte som er umulig å gjengi og sikkert bare blir internt. Likevel må jeg ta det med, for jeg koser meg så bildene og humrer og ler på en slik måte en gravid, lettrørt storesøster i nostalgisk modus bare kan. (Dessuten mener jeg å huske at disse bildene i høy grad ble etterspurt etterpå. Fordi de var så fine.)

Dette innlegget lager jeg likevel til ære for lillesøster som egentlig skulle vært på besøk hos meg idag. Du skulle jo heller skulle sittet og fnist over gamle bilder her hos meg enn å hoste, harke og drikke te mot hovne mandler. Les hyllesten om deg selv, du! (HER) God bedring, vennen! (And you've still got the horselegs!)

En fin lysblå-turkis-farge

I kjøkkeninnlegget litt lengre ned her, lovte jeg å spore opp fargekoden på barkrakkene vi har under den konsollaktige bardiskbenken. (Hm. Jeg tror så sannelig jeg må finne opp noen nye ord jeg. Jeg må liksom kombinere flere for å sette ord på ting mange ganger. Jfr overskriften.) Vel, nå har Amélie vært og snust litt i den rotete kjellerboden som er full av halvbrukte malingsspann, spiker, plank og annet pikkpakk.

Koden på fargen vi har brukt er: S 2010-B50G. Du kan klikke på kjøkkenbildene for å se dem i større format.

Jeg elsker alle nyanser av lyseblå og nostalgisk grønn-turkis, og denne fargen fant jeg ved å plukke med meg masse fargeprøver fra en fargehandel. Jeg holdt de forskjellige lappene opp mot ulik lyssetting, gjenstander i lyseblått og blåturkis og valgte den fargen som "matchet best med mest". Greit prinsipp.


Fargen er nok riktigst gjengitt på det nederste bildet. Den har nemlig mer grønt i seg enn de ulike blåturkise kjøkkengjenstandene jeg har. Dette for å ikke få en for ensformig fargeskala. Skal se om jeg kan få tatt noen flere bilder :)

Forøvrig: Tusen takk for alle koselige kommentarer! Jeg driver og svarer på dem - litt om gangen. Må jo bare si at jeg setter kjempepris på alle som gir lyd fra seg. Det motiverer og inspirerer meg til å legge ut nye innlegg! :) Ha en god dag!

Slenger med et koselig stemningsbilde fra jula helt til slutt. Her har vi julelunsj. Søstrene sisters heller kaffe og serverer. Bror og samboer blir oppvartet. I bakgrunnen tenker jeg Mr Amélie tiner brødskiver i mikroen, og til venstre sees en flik av den brune fondveggen og tv-hjørnet vårt.

Oppskriften på 1 stk vellykket dag

- Sov lengre enn vanlig, men likevel ikke slik at du sover bort dagen
- En kopp mørkbrent kaffe i søt kaffekopp
- Frokost bestående av juice og deilige brødskiver med sunt pålegg
- ... avslutt med en banan eller en annen frukt
- Bustete hår, myke pysjbukser og en deilig cardigan
- Jazz på anlegget. Her spilles Jamie Cullum (Twenty something)
- Mobilen langt vekk og utenfor rekkevidde
- Topp det hele med 1 stk langstrakt, malende pus i sofaen

Hva gjør det om det regner og sommersola må hvile litt? Ha en god dag!

Bildet av Sylvester er fra da han var liten og het... eh... Stella.

Mer interiør: Gangen vår

Jeg kan vel ikke sies å ha vært spesielt flink til å oppdatere dere i forhold til oppussingen som pågikk her i 2008. Jeg fortalte om at vi hadde begynt på gangen for over et år siden og spurte om innspill på oppussing av trapp. Så ble det visst stille før jeg tok til å fortelle om andre rom eller nye ting.


Vel, her er en titt inn i den lange, fine gangen vår. Bilder av den gamle tapeten kan sees i DETTE innlegget, og trappa (som er innerst i gangen) vises HER. Gangen ble altså pusset opp i begynnelsen av 2008, inklusiv litt småpjusk senere i året. Bildene i dette innlegget ble tatt i jula, derav røde hjerter på skoskapet. Lilleknerts rom først til høyre (tidligere brukt som gjesterom - og kafé i et engangstilfelle), deretter badet og soverommet vårt.


En leser lurte litt på hva slags lampe den hvite lampen i gangen var :) Her er et nærbilde av "smultringlampen" som jeg kaller den. Det er en prismelampe som ikke bygger så langt ned i rommet. Den ser sikkert litt hvit ut på det øverste bildet pga blitzen (eller mangelen på blitz? Trodde ikke jeg brukte blitz når jeg tenker etter...)


Her kan man ikke ta feil av døren inn til badet, nei...


En veldig fin og veldig praktisk sak i gangen vår. Stolsete i stål som kan slås opp og ned. Noen av vennene mine kaller det bare "bussetet" (hehe). Ved siden av: Skoskap fra Ikea som vi har malt hvitt og satt nye knotter på.


Lampen innerst i gangen ved trappa. Elsker denne! Fikk den til 30-årsdagen min av Mr Amélie... (Oppdatering: Lampen heter Etienne og kan kjøpes i DENNE butikken.)


Her ser dere litt av trappa, vettu. Vi (les: Mr Amélie) rev av det gamle teppet, skrapte vekk restene (drittjobb...) og pusset ned hvert trinn. Deretter påførte vi et middel som skulle forhindre gulning. Sidene gulvet i 1.etg er i eik, og trappa i furu, måtte vi gjøre noe fiffig. Vi (les: jeg) fant ut at vi kunne bruke Jotunbeis og lage en beisblanding i tilnærmet lik eikefarge. Et prøveprosjekt som viste seg å fungere helt supert! Vi blandet fargene drivved og eik etter prøving-og-feiling-metoden (eikefargen er nemlig altfor rødlig og krass, synes vi...). Til slutt tror jeg vi oljet med samme hvitpigmenterte olje som gulvet i 1.etasje. Helt utrolig, men gulv og trapp har nå samme farge. Resten av trappen malte vi med hvit oljemaling.


Tapeten i bakgrunnen er fra Borge og er kjøpt på Jernia. En liten, ensom nisse som vi har fått av den eldste søsteren til Mr Amélie vokter trappetrinnene. Blikket til nissen får meg i godt humør :) For tiden passer han på esken med julepynt i den ene loftsboden og nyter med stor sannsynlighet litt 'fame' her på bloggen.

En skuvseng i arv

Jeg har gledet meg til å vise frem senga som Lilleknert skal sove i. Vi er nemlig så heldige å ha en gammel, nydelig skuvseng etter Mr Amélie. Jeg har elsket slike i mange år, og i en loftsbod her i vårt eget hjem har det skjult seg en som selveste pappaen har sovet i.

Fordi Mr Amélie har stått på, snekret, pusset og malt i naboleiligheten som vi snart skal leie ut, har malingen av skuvsenga drøyd en stund. Idag ble siste strøket gjort, og mammaen kan puste lettet ut.

Her er resultatet:


Synes den er sååå fin!


Den er malt med eggehvit (0502-Y) - en farge som går ton i ton med detaljene både på soverommet vårt (f.eks de slitte nattbordene) og babyrommet (kommoden, en hylle mm). Vi måtte velge en farge som funket til litt ulike hvitnyanser. Det ble perfekt!


Her er senga dratt ut til en lengre versjon. Vi håper vi kan bruke den så lenge det er mulig! (I følge montessoripedagogikk, skal det være lurt å lære barnet å ikke klatre ut av senga framfor å "bure" han inne i en sprinkelseng. Hvordan vi skal få til dét, er en annen sak. Jeg får hente noen råd fra mor - som jobber i montessoribarnehage...)

Kujon og andre vokabulære misforståelser

Det hender at man - i total uvisse - blir ført bak lyset i forhold til ord og uttrykk. Det kan nok også i mange tilfeller være en selv som forviller seg godt inn bak lyset, uten at man helt skjønner det. Man er jo ung og ikke-akkurat-dum, men litt umoden og ny på ordstien kanskje. Noen ganger glipper det enten på uttale eller betydning

Helt frem til videregående trodde jeg at 'med andre ord' het mannbror. Nå kan man jo undre seg på hva en mannbror er (litt smør på flesk?), og jeg skal vel innrømme at jeg syntes det var et rart uttrykk noen ganger, men hei - det finnes jo en hel del merksnodige uttrykk i det norske språk.

Igår ble en ny ord-misforståelse oppklart for meg. Jeg har i alle år trodd at en slik en...


... kalles en kujon. Jeg har nok fått med meg at man kan slenge det ut til folk man synes er dust også ("Din kujon!"), men helt oppriktig trodde jeg at en kujon var noe et hvert hjem med respekt for seg selv burde ha. Etter at jeg traff min kjære, har jeg blitt litt mobbet for dette. Det heter BREKKJERN, har Mr Amélie prøvd å overbevise meg om, mens jeg på min side har fnyst av snekkeren som ikke har visst at et brekkjern på godt norsk heter kujon. Det får være måte på.

Denne stridigheten ble såvidt avslørt i kjøkkeninnlegget rett under, og en kommentar fra Camilla Jørgine kunne i hvertfall bekrefte at hennes snekkerpappa alltid hadde kalt det for et kubein. Med andre ord (mannbror...) ikke så langt unna mitt vokabular.

Det slo meg at det gikk jo for såvidt an å sjekke dette opp i en ordliste. En rask titt på Caplex.no, kunne avsløre at ordet kujon stammer av det franske ordet couillon som betyr..... - testikkel (!). Betydningen er videre 'feiging, reddhare', og verbet kujonere, utledet av kujon, betyr å 'kue, tyrannisere'. En annen ordliste mener på sin side det stammer fra italiensk coglione 'testikkel, dumrian', som igjen stammer fra latinsk coleus 'testikkel, pung'. Ut fra dette får vi betydningen 'feiging, usling'. (Nedverdigende i seg selv for for de som besitter et par cogliones...)

Vel. Jeg antar støvet er faretruende nært. Her er det bare å bøye seg. For hvem vil være en... eh... kujon?

(Flere som har lignende ordmisforståelser på samvittigheten?)

Tid for interiør: Kjøkkenet

Nå tenkte jeg det var på tide med et interiørinnlegg igjen. Som dere vet, er denne skriblersken veldig interessert i interiør, hun har bare ikke fått ånden over seg til å opprette noen skikkelig interiørblogg.


Vi pusset opp hele 1.etasje i 2008 (fra mars til september, inklusiv litt småpjusk og maling i desember). Kjøkkenet var det siste rommet vi tok - og kanskje det aller mest kjærkomne å få på plass.

Før oppussingen var kjøkkenrommet et salig sammensurium av farger fra 60-og 70-tallet, upraktiske løsninger og dårlig utnyttelse av plassen. Blandebatteriet til vasken dryppet, de pålimte skuffefrontene fra 80-tallet hadde begynt å falle av, og tapetet hadde fått nye mønstre i form av flekker. For å oppsummere det kort - vi gledet oss til nytt kjøkken! Bildene til venstre og under gir et lite innblikk i hvordan det gamle kjøkkenet så ut. Det er min kjære lillesøster som er linselus.


I begynnelsen av august-08, tok vi fatt. Ting måtte rives, det elektriske måtte skiftes ut og planlegges nøye. Vi skulle ha nye gipsvegger, panel i taket, nytt tregulv, lister og gerekter. Nedenfor kan dere se noen bilder fra ut-med-det-gamle-kjøkkenet-prosessen.


Mr Amélie i full vigør med brekkjernet (eller kujonen, som jeg kaller den. Har alltid tenkt at en slik en heter kujon, men min kjære ler rått og mener det må være noe helt annet. Er kujon bare et oppkallingsord? Som i "du er en skikkelig stor kujon"? Hm.)


Under tenkes og jobbes det med det elektriske...


La oss heller hoppe til interiørarkitektens hode - nemlig mitt. Vi ønsket et koselig, praktisk kjøkken med større romfølelse, landlig stil og et lyst inntrykk. Ikea-kjøkken var selvskrevet. Det er både holdbart og prisgunstig, og vi har ikke angret et sekund!

Valget falt på Faktum med Ädel-fronter, og vi valgte integrerte løsninger mht hvitevarer. Planleggingen av selve kjøkkenet startet med håndskrevne tegneutkast som videre ble prøvd ut i Ikeas tegneprogram. En ting man skal vite når man kjøper Ikea-kjøkken, er 1. at man bør ha gode ideer selv, og 2. at ting avhenger litt av at man får hjelp av rett person der inne. Vi erfarte at det var veldig forskjell på kompetansen. Det kan være lurt å snakke med to forskjellige "konsulenter".

Her er et bilde av kjøkkenet knipset fra julen-08. Trykk på bildet for å se det større :)


Der det tidligere hadde vært benkeplate, overskap osv, valgte vi altså å lage en helvegg med høyskap, integrert komfyr, mikrobølgeovn og kjøleskap. Vi slipper støvtørking på toppen av overskap, og tingene vi bruker mest befinner seg i store skuffer som kan dras ut. I forkant var vi spent på hvordan vi ville oppleve det å ha kopper og stell i store skuffer. Til det har jeg én ting å si: Vi er storfornøyd! Det fungerer utrolig bra! Under et (mobil)bilde av det bredeste skapet:


Og så et lite innblikk i det smale skapet der vi har tørrvarer, krydder, kaffe, te o.l:


For øvrig:

GULV: Vi kom frem til at fliser ble for hardt/kaldt og tarkettfliser for "fake-aktig". Dermed ble det mest naturlig å kjøre heltre eik som ellers i 1.etasje. Det binder de ulike rommene sammen og gjør sitt i forhold til romfølelsen.


Gulvet var i utgangspunktet ferdigoljet, men vi ønsket et lysere inntrykk. Vi påførte derfor oljerens, pusset ned gulvet og oljet på nytt med en hvitpigmentert olje. Det gir gulvet et litt gammeldags utseende - akkurat slik vi ønsket det. Vi har behandlet benkeplaten i eik med samme type olje som gulvet.

FLISER ELLER EI? Med tanke på at vi heller ikke har overskap på den andre siden av kjøkkenet, ville vi få en ganske dominerende vegg over benken. Denne veggen er det første man ser når man kommer inn fra gangen. Jeg kom frem til at fliser ville se veldig hardt og "oversymmetrisk" ut; som et svært rutenett på veggen.

En boligreportasje i et blad og en putebrosjyre med fine bakgrunnsbilder, satte meg på ideen med å lage en hvitmalt murvegg. Drev en del research og gikk til innkjøp av såkalt "dekorflis" med vintage-design (som avkappet murstein). Ved å "børste" et lag med fliselim over murveggen, fikk vi en glattere struktur samtidig som mursteinene synes godt. Her er et bilde fra prosessen:


Og her et bilde etter at murveggen ble malt (med Jotun Easyclean).


Denne murveggen er vi både stolt av og superfornøyd med! Vi synes den løfter hele inntrykket av rommet og gir kjøkkenet et dempet, men likevel rustikk preg! Vasken er plassert under vinduet, heter Domsjö og er en dobbel porselensvask.


Vi er kjempefornøyd med også dette valget - spesielt i kombinasjon med den store Damixa Café-kranen med uttrekkbar tut. Anbefaler å bestille kran gjennom rørleggeren - det er billigere. (Bildet under skal på sikt byttes ut med et som er tatt med vanlig kamera, og ikke bare mobil.)


Her er et bilde av murveggen etter at ventilatoren (fra Thermex) er montert - og med spot'ene på. Da ser man murstrukturen bedre.


Vi vurderer noen åpne hyller enten over vifta eller på veggen til venstre, men så langt har vi ikke kommet enda. Kjenner vi trenger laaang betenkningstid på det. Noen ganger synes jeg denne delen av kjøkkenet mangler det lille ekstra (søte hyller med lysblå kopper og kar for eksempel), andre ganger liker jeg det rene og enkle preget. Vi får se, vi får se!

På bildet under ser du en flik av kjøkkenet sett fra stua. Her driver Mr Amélie, broren min og jeg og fikser chips & dipp i jula (legg merke til den lille kulen på magen min). Vi har liftgardin i lin sydd på mål slik at den skal ligge inni vinduskarmen. Fiiint!


Her er et glimt av turtelduene som lager 3.juledagsmiddag. Pappa knipset det spontant i jula, og i etterkant har det blitt et av mine absolutte favorittbilder. Pendellampen over vasken er kjøpt på Lune Hjem, er laget av resirkulert glass og har riller.


Så til til slutt - den siste kroken av kjøkkenet som jeg er veldig stolt av. Vi fant ut at vi ville droppe spiseplass og heller ha en bardisk-aktig løsning. Dette for å gi rommet et mer luftig preg. En dag jeg var på Lune Hjem i Tønsberg så jeg et konsollbord. Plutselig fikk bordet - inni hodet mitt - høyere bein og ble til en bardisk. De rette beina - fortsatt inni hodet mitt - ble dreid, og jeg hadde ideen klar. Noen bilder av dreide bein fra finn.no, hjalp meg på vei. Med snekker som mann, handlet det mest om å designe bardisk-benken, gjøre klar målene og finne en mann som kunne dreie bein. Sistnevnte var ikke spesielt lett. Det er ikke mange som driver med slikt lenger. Han jeg omsider fikk kontakt med, havnet på sykehus på ubestemt tid (!), og dermed måtte jeg lete videre. Jeg fikk snusen i en pensjonert håndverker i Svarstad, og dermed var jeg klar. Vi komminiserte pr mail, jeg gav han mål og ideer, og han sendte meg bilde med teksten "Er det slik du mener?" tilbake. Vi betalte 400 kr pr bein, og slik ble det flotte resultatet. Hurra for Dreietrond!


Og bardiskbenken? Med maling og montering, ble den slik:


Krakkene er fra Ikea (Bosse) og koster 249 pr stk. Putene på toppen er også fra Ikea og koster 49 kr/stk. Jeg vil takke Tone med bloggen Amor Vincit Omnia som satte meg på ideen om å bruke disse krakkene. Skal prøve å finne fargekoden på malingen. Det er en nydelig grønn-turkis farge som vi OGSÅ er veldig fornøyd med! :)


Bildet er tatt i jula - da hadde vi ikke fått hengt opp rammene enda . Kjøleskapet vårt er rett til venstre for den konsollaktige bardiskbenken vårt, så benken blir flittig brukt til både kjapp smøring av matpakke og koldtbord til spis-når-du-vil-frokoster når vi har familie på besøk. Her står man nemlig opp til forskjellige tider :) Over bardiskbenken, har vi kjøkkenets eneste overskap. Her har vi stettglass, krus og mye annet.

Dette ble et laaangt innlegg, men jeg er nok altfor glad i å fortelle og gå "behind the scenes". Summa summarum - kjøkkenet er nok et av rommene vi er aller mest fornøyd med. Vi sier det stadig til hverandre. Ting fungerer så bra, vi vet hvor all ting er, og det er estetisk pent. Alt til en god penge!

Mmm-bouff!

Litt stille de siste dagene, men her er det altså full innspurt fram mot permisjonen. Har min siste jobbdag i morgen (!), og da blir det liksom en del å styre med. Rart å tenke på at jeg ikke skal "lærerjobbe" på et helt ÅR! De siste ukene har jeg brukt til en del rydding, retting, karaktersetting, planleggingstid med vikaren som stepper inn etter meg, og ved siden av det - rydding og ordning hjemme, innkjøp til oppussingen/innredningen av 2.etasje i naboleiligheten, huslige sysler og nok hvile. Vi har også vært på omvisning på sykehuset.

Føler den permisjonen kommer i rett tid, gitt. De siste dagene har jeg hatt ganske så vondt i bekken og i beina. Jeg flyr konstant på do, og sånn for øvrig går jeg som en gås. Mistenker symptomene for å ha sammenheng med at hodet driver og fester seg. Fullfører uke 37 i morgen, og går dermed inn i uke 38. For noen fester det seg vel allerede fra uke 35.

Jeg har oppdaget en ny lyd hos meg selv. Når jeg skal bøye meg ned (eller opp), ligger litt for kjært, skal knyte skoene eller bare reise meg fra senga, hører jeg liksom meg selv si mmm-bouff. Interessante greier. Har ikke funnet på det ordet en gang. Det bare kommer. På utpust. Som lyden hos en slags umotivert oldis på trim for eldre. Elevene ler av meg og kaller meg tjukkebollapinnsvin. Spennende tider, det skal være sikkert og visst. Tankene kretser en DEL rundt fødsel, for å si det slik. Lilleknert kan komme om en uke - for eksempel - eller om fire-fem. Jeg tenker at sånn rett rundt termin er perfekt og har prøvd å go'snakke litt med han gjennom mageveggen. Jeg har bare fått noen hissige spark tilbake, så litt usikker på hvordan jeg skal tolke dét.

Vel - jeg håper på noen rolige dager i første del av permen i alle fall. Da skal jeg nyte livet, sove masse, lese om amming og bloggifisere litt innimellom.

OG ET STORT PS! Nå har jeg fått svart på kommentarer fra de siste innleggene :) Tuuusen takk! Setter så pris på innspill og hilsener. Blir nesten litt misunnelig på interiørbloggerne, for de er så flinke til å kommentere hos hverandre. Her tror jeg vi allround-skribenter har litt å lære. Vi er liksom litt treigere i stussen; litt mer innadvendte og mindre responsgivende. Enda så glad vi er i comments selv! Hm. Jeg merker jeg i alle fall blir hoppende glad når folk byr på seg selv og tar seg tid til å si hei eller hå. Jeg liker å si at jeg skriver mest for meg selv, men det er jo bare 'bull' - for jeg skriver jo for dere også :)


Bildet over har jeg slengt med, fordi jeg har lengtet så til Italia om dagen. Har så mange gode minner fra den lille impulsturen Mr Amélie og jeg tok for ganske nøyatig et år siden. Bilder HER. Her står jeg og titter inn i et nydelig bakerivindu... Sukk.

Burde-burde

Noen reklameuttrykk har det liksom med å feste seg. For tiden går Mr Amélie og jeg rundt og sier burde-burde til stadighet. Litt sånn irriterende og litt sånn derre koselig.

Saken er den at det er utrolig mange ting jeg virkelig burde-burde. Mye får jeg virkelig gjort også - idag har jeg for eksempel hatt en utrolig god og effektiv jobbdag - men nå som permisjonen er faretruende (OG gledespredende) nær, kunne jeg samlet to-do-listene mine på doruller, føler jeg. En ting jeg for eksempel burde-burde, er å svare skikkelig på kommentarer. Det håper jeg at jeg rekker før jeg legger meg ikveld. Aller først bør jeg bare rydde av bordet... sette inn i oppvaskmaskina... svare på en mail... sette fram kaffe til en viktigsamtale vi skal ha... forberede et par jobbting... legge vekk rene klær... og forøvrig shine stua et par hakk. At jeg aller helst burde tatt en hvil er en annen sak. Men snaaart er det permisjon!

Barseltiden: Forventninger, tanker og bekymringer

Jeg tenker mye på tiden vi har foran oss om dagen. Jeg kjenner på magen og blir fylt av lykke og takknemlighet når den lille romsterer der inne og lager bølgeeffekt i huden. Når han sparker, ser jeg for meg de små føttene og lurer på åssen det er å holde i dem og kysse dem varsomt når han ligger på stellebordet. Jeg undrer meg på hva slags hårfarge han har, og hvordan han ser ut med øynene åpne. Videre tenker jeg på den lille kroppen som snart ligger ved siden av oss hver natt, og som gjør at vi ikke lenger er to, men tre. Jeg vet verden blir snudd på hodet og at ting blir slitsomt, men vi gleder oss. Så mye at ord blir fattige.

Oppe i alt dette fine og vakre, har jeg realistiske forventninger om det vi har begitt oss inn på. Søvnløse netter. Barseltårer. Melkespreng. Attributter som tynger, verker og lekker. Sår som skal gro. Hormoner på vidvanke. Forventninger fra andre og en selv. En nyorientering i forhold til den nye rollen man har tredd inn i. Bustete morgentryner og illeluktende bleiebøtter. Hjerteskjærende babygråt uten å kanskje helt forstå hva man skal gjøre for å roe den lille. Jordmor har snakket mye om fødselsdepresjon – så mye at jeg kanskje har syntes det har blitt litt i meste laget. Forberedt på alt er jeg i alle fall.


En ting jordmor har vektlagt sterkt, er betydningen av å verne om mor de første seks ukene. Dette er ikke tiden for lange besøk, oppvartende middager og mye ansvar. Melkeproduksjonen skal komme i gang, ammingen skal få tid til å fungere, og foreldre og barn skal knytte bånd. Det trengs tid og det behøves visst ro. Fars rolle inn i dette er av betydning. Mor skal slippe å være den som hele tiden sier nei. Far skal også ta telefoner og si ”kom på besøk mellom tre og fem” eller ”i dag passer det dessverre ikke”. Kanskje må han også være den som forteller at vi trenger litt tid alene. Vi er så heldige å ha hatt en jordmor som har gjort oss oppmerksom på dette, i tillegg til at vi har deltatt på et utrolig bra svangerskapskurs der barseltiden har vært et eget tema.

Alt dette har vært litt nytt for meg. Visst har jeg kjent til at den første tiden må være slitsom, men jeg har ikke tenkt over ting på denne måten. Jeg har ikke reflektert hardt over at flere kan ha utfordringer med ammingen, og jeg har heller ikke vært opptatt av grensesettingsfokuset. Selv har jeg besøkt venninner på sykehuset og tenkt at det bare er koselig. Jeg har også vært skuffet over hvor ”isolerte” noen har syntes å bli etter å ha født. Nå forstår jeg mer, og jeg tenker annerledes.


For noen er de første dagene etter fødsel bare en fryd. For litt siden hørte jeg om noens kollega som strålende dro innom jobb to dager etter fødsel og nærmest lettet med vognen på slep. Andre elsker at hele storfamilien durer inn på sykehuset og sukker, oj'er, tar bilder og ikke kan se seg mett på den lille. Faktisk blir noen skuffet om de ikke blir overøst med gaver, besøk og telefoner all the day through! Noen kommer seg fort og kjenner seg lite igjen i hvorfor det skulle være så viktig å verne om mor i denne første tiden. (Verne??) Akkurat som alle graviditeter er ulike, er nok også både fødsler og barseltider vidt forskjellige.

Jeg har på den andre siden venninner og bekjente som har fortalt om omveltende identitetsprosesser i etterkant av fødselen. Noen har blitt overrasket over hvor mye tid det tar å stelle og amme babyen. Folk med stålkontroll på hybelkaniner og plantevanning, har måttet lukke øynene for støvlag på hyller og uoppredde senger. Noen har ikke vært nok forberedt på smerter i etterkant av fødsel eller keisersnitt, og andre har ikke tenkt over at de første ukene, nærmest er som en langvarig menstruasjon å regne. Nylig fortalte en nybakt mor meg om alle hormonene hun ikke var forberedt på. ”Ingen fortalte meg at det var verre enn under graviditeten. Jeg griner og kjefter hele tiden”.

Jeg er glad noen har gått foran. Jeg føler jeg har fått god innsikt i hvor forskjellig det kan oppleves å få et lite barn. Det eneste jeg ikke vet, er hvordan min fødselsopplevelse blir, eller hvordan akkurat jeg vil oppleve de første ukene. I sammenheng med alt dette, har jeg kjent på bekymring med hensyn til hvordan jeg eventuelt skal kunne klare å formidle ting på en god måte til folk jeg er glad i og verdsetter. Dersom det blir behov for tydelig grensesetting, hvordan skal jeg si det? Og skal jeg egentlig måtte behøve å forsvare eller forklare så mye? Bør ikke folk forstå?

De som har hatt ukompliserte barseltider, de som ikke har barn eller de som har vokst opp i en annen tid, vil kanskje sitte med andre perspektiver. Jeg vet vi kan stå i fare for å skuffe folk som egentlig bare er interessert i det lille underet vårt. Dette skal vi visst strengt tatt ikke bry oss om. Vi skal tenke at ”det er deres problem” og fortsette å fokusere på babyen vår. Jeg vet det med hodet, og jeg har kommet langt og lengre enn langt i forhold til grensesettingsproblematikk (jfr situasjonen med å møte veggen), men allikevel: Tanken på å skuffe, vite at folk eventuelt snakker bak ryggen vår (”nei, hun tåler jo ingenting! Maken til isolering…”) – det liker jeg ikke. Jeg hever meg over det med tankene mine, men følelsene henger liksom ikke helt etter.


Gutten vår blir født på et tidspunkt som gjør at barseltiden faller til sommerferien. I ferien har alle fri, og mange elsker å komme til Tønsberg. Vi har stor familie og mange venner og er vant til å ha mye besøk. I tillegg er vi heldige å ha mange som er interessert i å hilse på den lille verdensborgeren. Sommeren er også tiden for brylluper, grillfester og store selskap. Jeg kjenner allerede nå at jeg kjenner meg stresset i forhold til dette. I år kan vi rett og slett ikke farte så mye eller ha så mye overnattingsbesøk. Selvfølgelig noe – jeg håper jo virkelig ikke at folk tenker det er helt enten-eller. Jeg vil MER ENN GJERNE se familie og venner! (her skulle jeg føyd til nitti utropstegn...)– men jeg har skjønt at det er viktig vi øver oss på å si både ja, nei og senere. Jeg ønsker liksom ikke få dårlig samvittighet og ulne følelser på toppen av melkespreng, blødninger og våkenetter.

En annen ting er at det er forskjell på besøk. Det er forskjell på om folk sender melding på forhånd eller durer inn uten forvarsel. Det er forskjell på en koselig ettermiddag sammen - og dagevis med folk på overnatting. Det er forskjell på å ha én person på overnatting og fire eller fem. Det er stor forskjell på å ha besøk av sin egen mor (som tross alt kjenner en ut og inn) og andre. Det er også forskjell på om folk kommer i for eksempel juni eller slutten av juli.

Jeg kjenner et behov for å se an tiden etter fødselen, rett og slett fordi jeg har null kontroll på hvordan jeg vil oppleve den. Jeg vil knytte bånd til den lille, jeg vil være litt alene med Mr Amélie og Lilleknert, og jeg vil ha ro rundt meg for å komme i gang med ammingen. Jeg tror vi vil være litt forsiktige med overnattingsbesøk akkurat den første tiden, men samtidig ønsker vi så klart (!) at folk kommer og hilser på, tar en kaffe eller griller med oss i hagen. Etter hvert er vi nok også klar for full oppvartning. Jeg håper så inderlig at vi klarer å formidle dette på en god måte. Jeg vil være en god mor, en god kone, en god datter, en god søster, en god svigerinne, en god tante og en god venninne – alt innenfor rammen at det jeg kan klare i den første tiden etter fødselen.

Hm. Vi står virkelig foran nye tider. Kanskje jeg til og med bekymrer meg unødig (!). Men slik er det muligens å være vordende mor. Og å være Amélie.

Og dersom noen vi kjenner leser dette og lurer på om vi har tenkt til å låse oss inne hele barseltiden... - svaret er et rungende nei! :) Ring og meld, kom på besøk og ikke vær redd for å komme og hilse på. Dette skribleriet er et følelsesmessig innlegg med bekymring og tanker. Hovedtråden er vel at vi er litt usikre på alt dette nye, og at vi håper folk forstår dersom vi må sette noen grenser. Og at det kanskje er aller best med korte besøk den første tiden. For alt vi vet, kan det hende, alt går som smurt. Vi må bare være litt føre vár. :)

(Hvis noen vil hjelpe meg å sortere litt tanker og bekymringer, evt dele ulike erfaringer - gjerne skriv en kommentar...)

Bilde 1 er foten til lilleknert. 3D-ultralyd i uke 28.
Bilde 2 er hentet fra: http://cnreviews.com/wp-content/uploads/2008/12/crying-baby.jpg
Bilde 3 er hentet fra: http://www.veths.no/
Bilde 4 er hentet på: http://ahustest.netpower.no/